Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Humaniorameldingen
(Meld. St. 25, 2016–2017)

Forskerforbundets utvidete kommentarer til Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité om Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen
Stortinget

Deres ref:     Vår ref: 166266/1    Vår dato: 16.05.2017

Forskerforbundets kommentar til Meld. St. 25 (2016–2017) Humaniora i Norge

Forskerforbundet leverte et kort innspill til KUF-komiteen i forbindelse med høringen i Stortinget 4. mai 2017. Vi takker for muligheten til å få komme med en mer utdypende kommentar her.

I hovedsak mener Forskerforbundet at regjeringen har levert en stortingsmelding som viser innsikt i, og forståelse for humanioras særpreg og for bredden i norsk humaniora. Humaniorameldingen er godt skrevet, solid dokumentert og inneholder gode analyser og situasjonsbeskrivelser. Selv om det ikke er første gang det stilles krav til humanistene, slik meldingen stedvis kan gi inntrykk av, er det etter vårt syn utmerket at regjeringen uttrykker forventninger om at humaniora bidrar enda sterkere på områder der humanistisk kompetanse er – eller burde vært – etterspurt.

En av våre hovedinnvendinger er at forventningene ikke følges godt nok opp, verken økonomisk eller med andre konkrete tiltak.

Forskerforbundets hovedsyn er oppsummert her:

  • Opprettholdelse av mangfoldet i humaniorafeltet er verdifullt; finansieringen bør styrkes og flere finansiører må stimuleres til å ta i bruk humanistisk kompetanse.
  • Stortinget bør be regjeringen få på plass tiltak som stimulerer til tverrfaglighet i utdanningsløpet og til praksisopphold og muligheter for samarbeid med arbeidslivet.
  • Institusjonene må vektlegge karriereveiledning i doktorgradsløpet. Vi ønsker en analyse av behovet for humanistisk forskningskompetanse utenfor akademia.
  • All forskningsaktivitet i ABM-sektoren må registreres på lik linje med humaniora-forskning i UH-sektoren.
  • Vi støtter arbeidet med en konsortiemodell for innkjøp av åpne norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter og vil understreke behovet for langsiktig finansiering. ABM-sektorens biblioteker bør innlemmes i avtalen.
  • Vi ønsker flere humanister involvert i programarbeid og som deltakere i prosjekter knyttet til de store samfunnsutfordringene. Vi savner samtidig et initiativ til egne tematiske programmer der humaniora står sentralt.

Forskerforbundet forventer at meldingen blir lest i samtlige departementer og at stortingsbehandlingen vil føre til reelle satsinger fra Forskningsrådet og forskningsfinansierende departementer. Utfordringen i den videre politiske behandlingen blir å integrere meldingens analyser og beskrivelser i øvrig forskningspolitikk. Vi imøteser at humaniora trekkes tettere inn i den kommende Langtidsplan for forskning og høyere utdanning og videre i arbeidet med EUs niende rammeprogram.

I det følgende gir vi kommentarer til meldingen kapittel for kapittel.

1. Humanioras muligheter

Forskerforbundet er glade for initiativet til en grundig og helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge, ikke minst fordi den er utført på humanioras egne premisser. Vi har tro på at meldingen kan lykkes i sin ambisjon om «å tilrettelegge for større gjensidig nysgjerrighet, utforskning og tilnærming mellom humaniora og øvrige fagområder og samfunnssektorer» (s. 6). Det innebærer ikke minst en forpliktelse fra statlige organer og myndigheter til å bidra til å ta i bruk humanistisk kompetanse og til å understøtte humanioraforskning og -utdanning.

2. Infrastruktur

Innledningsvis i kapitlet om infrastruktur sies det at tallene kun gjelder UH- og instituttsektor, «da FoU-statistikk fordelt på fagområder ikke utarbeides for næringslivet» (s. 15). Det er verdt å bemerke at gjennomgangen heller ikke tar hensyn til ABM-sektorens bidrag og utgifter (se også kap. 4).

Videre pekes det på at utgiftene til FoU innenfor humaniora i Norge i 2015 kun utgjorde 6 % av de totale utgiftene. Humaniora er det minste av de seks fagområdene i FoU-statistikken, både målt etter utgifter og personale. Det er velkjent at humaniorafeltet er karakterisert ved mange små fag, bl.a. språkfag (jf. s. 33). Å opprettholde høy faglig kvalitet på disse er ressurskrevende (noe meldingen tar opp i kap. 3). Det synes å være et misforhold mellom svak finansiering og ansvaret for ivaretakelse av en lang rekke mindre fag, som burde vært diskutert i meldingens kap. 2.

Finansieringen av humaniorafeltet er også sterkt preget av offentlige penger fra departement og forskningsråd. Fraværet av en humanistisk instituttsektor har sammenheng med et næringsliv som ikke tar en rolle som medfinansiør og oppdragsgiver. Det fremgår av figur 2.8 at finansieringen fra næringslivet har blitt kraftig redusert siden 2005, uten at meldingen gir noen forklaringer på dette. Det burde være en målsetting for regjeringen å identifisere årsakene til reduksjonen og få på plass insentiver som stimulerer til økt innslag av næringslivsfinansiering av humanistisk forskning.

3. Humaniora ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter

Et godt eksempel på at meldingen tar hensyn til humanioras særpreg finner vi i kap. 3 i beskrivelsen av hvordan valg av enkeltemner innen humaniora kan gi et fortegnet bilde av frafall og gjennomføring. Muligheten til å ta enkeltemner gir verdifull tilleggskompetanse og bidrar til allmenndannelsen. Meldingen bemerker at Kvalitetsreformen begrenset studentenes muligheter til å velge tverrfaglige utdanningsløp og ber institusjonene vurdere å åpne opp for kombinerte studieløp (s. 28). Det synes Forskerforbundet er prisverdig, men etterlyser tiltak for å stimulere til slik tverrfaglighet i utdanningen.

Gjennomgangen av gjennomføring og frafall i feltet er nyansert. Vi støtter initiativet til å kartlegge reelle frafallstall og årsaker til at gjennomføringsgraden er lavere for humaniora enn for andre fagfelt.

Frafall og høy alder ved doktorering (sen disputas) trekkes frem som kjennetegn ved humanister i doktorgradsløpet sammenliknet med andre kandidater. Der det første kan utgjøre et problem for individ og samfunn, er det vanskeligere å se hvorfor høy alder ved disputas i seg selv er et problem. Det nevnes i meldingen at «samfunnet vil tjene på tidligere disputaser ved at kunnskap og kompetanse kommer tidligere i bruk» (s. 31). Det forutsetter en lineær forståelse av kunnskapsanvendelse, der kunnskap først utformes for så å implementeres. Så rett-frem er det sjelden eller aldri. Mange doktorgradskandidater innen humaniora starter relativt sent på en grad fordi de er i arbeid og ser behovet for og nytten av en doktorgradskompetanse i sitt arbeid eller i sin egen karriere.

At frafall utgjør et problem er mindre kontroversielt. Tiltakene som er tatt i bruk ved UiO (kultur- og tradisjonsforandring; gjennomføringsstipend), NTNU (veilederrelasjonen), UiT (evalueringer; tettere oppfølging) og UiB (tettere oppfølging) er etter Forskerforbundets syn både viktige og riktige. I tillegg bør institusjonene legge betraktelig mer vekt på karriereveiledning og karriereforberedende opplæring i doktorgradsløpet. Det er liten grunn til å tro at doktorgradskandidater blir raskere ferdig med avhandlingen når karriereløpet videre er høyst usikkert. Her burde meldingen vært mer konkret på tiltak som f.eks. egne karrieresentre for doktorgradskandidater og krav til at doktorgradens utdanningskomponent inneholder veiledning om videre karriere. Vi minner også om at vi i vårt innspill til arbeidet med humaniorameldingen tok til orde for en analyse av behovet for humanistisk forskningskompetanse utenfor akademia.

Meldingen påpeker at arbeidet med å koordinere arbeidsdeling på nasjonalt eller nordisk nivå har hatt begrenset virkning. Forskerforbundet mener en modell med nasjonal eller nordisk koordinering kan ha noe for seg, der fagmiljøene blir for små og ikke har ressurser til å utvikle seg. Vi vil understreke behovet for at det må finnes minimum ett nasjonalt miljø for å sikre faglig kunnskapsberedskap. Forbundet vil minne om at det er enkelt å avvikle et fagmiljø og utdanningstilbud, men det tar lang tid å bygge kompetansen opp igjen.

Vi vil ikke anbefale en overgang til et system innen humaniorafag som gjennomgripende betyr en satsing kun på toppforskning og store miljøer. Samtidig må det være slik at fagområder institusjonene satser på å bygge opp – enten det er gjennom senter for fremragende forskning eller på nasjonalt viktige områder – må få en avklart plass og forutsigbare rammevilkår i institusjonens struktur for øvrig.

Meldingen tar i denne sammenheng opp at Nasjonal fakultetsmøte for humanistiske fag har foreslått en støtteordning. I meldingen står det at «slike samarbeidstiltak [bør] kunne finansieres gjennom eksisterende rammer og programmer» (s. 35), men i så tilfelle er man tilbake til situasjonen slik den står i dag. En evt. arbeidsdeling basert på støtteordninger eller tilleggsbevilgninger av typen Småfagsordningen i Danmark, må utformes med solide rammer og langsiktig finansiering. Årlige tilskudds- eller konkurranserunder vil kun skape byråkratiske prosesser og trolig medføre korte midlertidige ansettelser ved institusjonene som får kortsiktige midler.

Prinsippet om institusjonell autonomi i utformingen av faglige tilbud står sentralt også for Forskerforbundet. Vi ser allikevel behovet for at Kunnskapsdepartementet inntar en rolle som koordinator for arbeidet med nasjonal og nordisk arbeidsdeling, i samarbeid med Nasjonalt fakultetsmøte og Nordisk ministerråd.

4. Humaniora i arkiver, biblioteker, museer, kulturminneforvaltning og kunstinstitusjoner

I kap. 4 anerkjennes den betydelige forsknings- og utdanningsinnsatsen som nedlegges i arkiver, biblioteker, museer, kulturminneforvaltning og kunstinstitusjoner. Imidlertid er kapitlet snaut, det er svakt integrert i resten av meldingen, og det er til dels preget av en mangelfull forståelse av ABM-sektorens samfunnsoppdrag.

Det er avsatt fem sider til kapitlet i meldingen som totalt utgjør 118 sider. Store deler er viet universitetsmuseene som nettopp sorterer under UH-sektor. Både kap. 2 og kap. 5 burde tatt inn i perspektiver fra ABM, eller i det minste diskutert det faktum at det er mangelfull informasjon om sektorens bidrag.

Meldingen er lite ambisiøs på vegne av forskning i ABM-sektoren. Det oppmuntres til å vedlikeholde det eksisterende nivået, uten at det medfølger konkrete tiltak for å gjøre dette eller øke innsatsen. Vi savner konkrete insentiver som stimulerer til forskning i ABM-sektoren. Uten gode rammer for dette vil ansvaret fort falle på den enkelte ansatte og forbli rene overskuddsprosjekter. ABM-institusjonene må utvikle egne FoU-planer som involverer de ansatte og samarbeid med UH-sektoren.

Videre vil vi også kommentere at meldingen legger mye vekt på forskningsaktiviteten i ABM-sektoren i en melding som ellers ser humaniora i sin bredde. Tiltakene i kap. 4 er kun rettet mot forskningsdelen av ABM-sektorens samfunnsoppdrag og neglisjerer dermed forvaltning og formidling.

Forskerforbundet støtter det foreslåtte tiltaket om å legge til rette for at relevant aktivitet i ABM, kulturminneforvaltning og kunstinstitusjoner skal registreres i CRIStin (se også under kap. 5).

5. Publiseringsmønstre i humaniora

Gjennomgangen av publiseringsmønstre i kap. 5 er god og gir et realistisk bilde av særtrekk ved publisering i humaniora, med det unntak at ABM-sektoren og publiseringsmønstre i denne er utelatt. Det er merkelig med tanke på det helt konkrete forslaget om å innlemme ABM-virksomheter i CRIStin i kap. 4. En fordeling av hvem som bidrar til humanioraforskningen (målt i publiserte artikler, s. 55) utelater også å problematisere at humanistisk forskning gjennomføres i virksomhetene nevnt i kap. 4 uten mulighet til å registrere forskningen som dokumenterbare resultater. Behovet for en bredere adgang til å registrere i CRIStin er eksplisitt nevnt i kap. 4, men meldingen trekker ikke konsekvensene av at ABM er neglisjert. I dag er det bare en håndfull museer (under Nasjonalmuseet) som rapporterer til CRIStin. Det gir ikke bare et skjevt bilde av hva som publiseres innen humaniora sett under ett. Dyktige forskere og formidlere blir heller ikke med i forskerprofiler, prosjekter eller i forskningsenhetsmodulen som gir oversikt over forskergrupper, organisasjonsenheter og forskningssentre nasjonalt.

Hvis man ville fylle ut bildet kunne man hentet inn tall fra Museumsstatistikken. Den inneholder tall både for fagfellevurderte publikasjoner og faglige publikasjoner, og den skiller mellom universitetsmuseene og KUD-museene (eks. Nasjonalmuseet).

Et annet forhold som burde vært trukket fram i pkt. 5.2., er at museenes årbøker og ulike typer samlingskataloger, publikasjoner som tradisjonelt har blitt regnet blant vitenskapelige publikasjoner, i dag ikke regnes som vitenskapelig publikasjon i nivå 1/nivå 2-systemet.

ABM-sektoren berøres også av endringene i publiseringssystemet med overgang til åpen tilgang. Forskerforbundet støtter arbeidet med en nasjonal konsortiemodell for innkjøp av åpne norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter. Det er svært gledelig at en slik ordning omsider ser ut til å komme på plass. I meldingen skisseres det opp en prøveordning over tre år. Vi er enige i at ordningen bør evalueres, men vil understreke behovet for langsiktighet i finansieringen av tidsskriftene. Ikke alle de berørte tidsskriftene har en institusjonell forankring eller annen ekstern finansiering som sikrer videre drift etter 2020. En statlig støtteordning for en portefølje med åpne norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige tidsskrifter er en forholdsmessig rimelig støtte til en kunnskapsbasert norsk offentlighet.

ABM-sektorens biblioteker bør innlemmes i en konsortieavtale, slik at tidsskriftene også blir tilgjengelige for denne sektoren. En konsortieavtale som reduserer behovet for egne publiseringsmidler og publiseringsfond er viktig også fordi det som regel ikke finnes budsjetter til slike fond i ABM-institusjoner.

Forskerforbundet deler meldingens syn på utfordringene ved å skulle innføre en formidlingsindikator. Generelt har vi liten tro på at flere indikatorer vil bedre finansieringssystemet. Vi merker oss at regjeringen også er av den oppfatning at «dagens system representerer en rimelig balanse» (s. 52).

6. Språk

Språk og språkfag utgjør en vesentlig del av humaniora, og kap. 6 gir en god oversikt over situasjonen. Forskerforbundet er tilfreds med at meldingen understreker ansvaret for å forvalte norsk språk i begge målføre, og ansvaret for samisk språk, kultur og historie. Underlig er det at gjennomgangen av enkeltspråk (pkt. 6.3) ikke tar for seg spansk, det største fremmedspråket på ungdomsskole, videregående skole og i universitetssystemet.

Forskerforbundet er positivt innstilt til at bachelorgraden i utvalgte språkfag kan utvides til fire år, på bakgrunn av et begrunnet forslag fra Universitets- og høgskolerådet. Meldingen kunne vært tydeligere på hvilke bevilgninger dette vil medføre. Vi forventer at en evt. innføring av fireårig BA medfører en konsekvensutredning av de nødvendige bevilgninger som en slik utvidelse nødvendigvis vil medføre.

7. Humaniora og samfunnsutfordringene

Gjennomgangen i kap. 7 av den rolle som humanistiske fag kan spille i møte med store samfunnsutfordringer er både god og inspirerende. Det har etter hvert blitt bred politisk forståelse for at temaer som klimaendringer, sikkerhet, migrasjon, samt teknologiske og demografiske endringer også innbefatter humanistiske problemstillinger. Forskerforbundet er enig i at det «må skapes rom for humanistiske perspektiver i de store forsknings- og innovasjonsprogrammene» (s. 69). Det er samtidig viktig å minne om at det har vært forsøkt på dette i mange år. Derfor håper vi stortingsbehandlingen kan få på plass forpliktende føringer som gjør at vi lykkes denne gangen. Regjeringen vil be Forskningsrådet om å samarbeide tettere med humanistiske fagorganer med tanke på å utvikle humanist-relevante programmer. Forskerforbundet ønsker også flere humanister involvert i programarbeid og som søkere til midler gjennom de store forskningsprogrammene, men savner et initiativ til egne tematiske programmer der humaniora står sentralt.

Kunnskapsdepartementets sektorovergripende ansvar for forskning og kunnskapsproduksjon må styrkes. I tillegg må humaniora løftes inn i Langtidsplan for forskning og høyere utdanning på en helt annen måte enn hva som ligger der nå. Tilsvarende må man i det videre arbeidet med EUs niende rammeprogram for forskning og innovasjon sørge for å gi humaniora større plass. Vi er glad for at meldingen også understreker dette.

Selv om det bør være større rom for humanister i store forskningsprogram er det ikke til å komme utenom at mye god forskning innen humanistiske disipliner skjer av enkeltpersoner med relativt få ressurser og god tilgang til kildemateriale. Det er ikke rasjonelt eller formålstjenlig at alle disse skal behøve søke Forskningsrådet eller EU om relativt små tilleggsressurser. Små, egeninitierte prosjekt kan også ende i store, eksternt finansierte prosjekter og sentre. Vi må også vokte oss for å lage et system der forskerne bruker mer tid på å søke midler enn å forske. Forskerforbundet vil derfor fremdeles oppfordre beslutningstakere og institusjoner å avsette midler til slike mindre og mer avgrensede behov (såkorn, småforsk-midler), og skape enkle rutiner for å få slik støtte.

8. Humanister i arbeidslivet

Meldingens kap. 8 retter bl.a. søkelyset på mistilpasning blant humanister i arbeidsstyrken. Det er viktig å undersøke slike trekk ved arbeidsmarkedet, men Forskerforbundet vil understreke at det ikke er noen generell arbeidsmarkedskrise for humanister. Humanistiske kandidater finner arbeid i ulike sektorer, og det er store variasjoner blant humaniorafagenes kandidater.

Vi ser på signalene om en nærere tilknytning til arbeidslivet for humaniora som positivt, men det er viktig at dette foregår på likestilte premisser. Praksisopphold og lignende i humanistiske studier vil være et gode både for studenter og arbeidslivet. Forskerforbundet støtter regjeringens forventninger om at institusjonene tilbyr praksisopphold og muligheter til å skrive oppgaver i samarbeid med virksomheter i arbeidslivet.

9. Humaniora og skolen

Meldingens tydelige vektlegging av forbindelseslinjer mellom humaniora og skolen er betimelig. I det krevende samarbeidet mellom disiplinhumanister, didaktikere og andre interessenter er det viktig at humanistisk kompetanse ikke får begrenset betydning. Humanistene må ikke bli redusert til innholdsleverandører for skolen, men være bevisst et samfunnsmandat om å bidra til dannelse og deltagelse i offentligheten. På samme måte må humanistiske fag inngå i helheten i skolen, slik at ikke bare de instrumentelle ferdighetene kommer i fokus, men dannelsen av hele mennesker i et flerkulturelt samfunn basert på humanistiske verdier.

Forskerforbundet er opptatt av at skolens behov ikke alene skal styre fagtilbudene ved humanistiske fakulteter. Allikevel kan mange av institusjonene med fordel bli flinkere til å tilby etter- og videreutdanning av høy kvalitet rettet inn mot lærere som ønsker faglig fornying og fordypning. Det forutsetter igjen økonomiske rammer. Siden grunnskole og videregående skole har hatt så mye oppmerksomhet på realfagskompetanse, og i det siste i noen grad norsk og engelsk, har dette gått utover de andre humanistiske fagene.

10. Økonomiske og administrative konsekvenser

Kap. 10 viser med tydelighet at stortingsmeldingen Humaniora i Norge ikke er preget av vesentlige tildelinger eller omfordelinger av midler. Det forutsetter, etter Forskerforbundets syn, at meldingens ambisjoner på humanioras vegne følges opp i forbindelse med mer forpliktende budsjettarbeid, og i forbindelse med revidering av Langtidsplan for forskning og høyere utdanning.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær

  • Del denne siden: