Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Organisering og ledelse av kunnskapsinstitusjoner

Staten og politiske myndigheter har et overordnet ansvar for universitets- og høyskolesektoren. Universiteter og høyskoler er viktige kulturbærere og skal ha akademisk og kunstnerisk frihet og være faglig uavhengige av staten. Statens rolle er å være en garantist for institusjonenes autonomi og akademiske frihet. Dette forutsetter at institusjonene har en styringsordning som sikrer autonomi fra eier, enten det er departement eller privat stiftelse.

Instituttsektoren utfører nesten ¼ av all forskning i Norge målt som andel av samlet investering i FoU. Det er tverrpolitisk enighet om at instituttsektoren fyller en viktig funksjon som leverandør av forskningsbasert kunnskap til næringsliv, offentlige myndigheter og andre. Samtidig mangler det en helhetlig politikk for sektoren. Det har over tid gjort at forskningsinstituttene har havnet i en vanskelig økonomisk situasjon med dårlige faglige rammebetingelser.

Institusjonene i forsknings- og kunnskapssektoren har brede og sammensatte mål. I kunnskapsinstitusjoner må de ansatte gis tillit og involveres i styringen gjennom former for kollegiale organer. Styringsprinsipper fra andre sektorer kan ikke uten videre importeres.

Universitetene og høyskolene har myndighet til selv å avgjøre den interne styringsstrukturen når det gjelder tilsetting eller valg av faglige ledere, todelt eller enhetlig ledelse og videreføring eller nedleggelse av kollegiale organ. Dette er viktig for å få en god styringsstruktur tilpasset de ulike institusjonene. Videre må universiteter og høyskoler styres gjennom bred involvering av de ansatte. Dette er nødvendig for å forvalte den akademiske friheten på en god måte og forutsetter at institusjonene har kollegiale organer med innflytelse over faglige spørsmål og prioriteringer.

For å sikre en best mulig utnyttelse av forskningsmidlene er det behov for en tydeligere arbeidsdeling mellom de ulike forskningsutførende sektorene. I den grad institusjonene konkurrerer om samme forskningsmidler må hensynet til like konkurransevilkår ivaretas.

Sammenslåinger og nettverksdannelser i forsknings- og kunnskapssektoren må ha som mål at det skal bli bedre kvalitet på kunnskapsproduksjonen. Prosessene knyttet til sammenslåinger og nettverksdannelser må ikke trekke ut i tid slik at tid og energi forsvinner bort fra kjernevirksomheten. Etter en sammenslåing starter et tid- og ressurskrevende arbeid med å konsolidere den nye organisasjonen.

Forskerforbundet arbeider for at:

  • Universitetene og høyskolene skal være statlige forvaltningsorganer med særskilte fullmakter.
  • Det må utvikles en nasjonal strategi for instituttsektorens rolle i det norske kunnskapssystemet med avklaring av dimensjonering og finansiering.
  • Styringen av kunnskapsinstitusjonene i forsknings- og kunnskapssektoren må ta hensyn til institusjonenes komplekse mål og sikre god involvering av de ansatte.
  • Det etableres en sterkere arbeidsdeling mellom de forskningsutførende sektorene, som samtidig ivaretar hensynet til like konkurransevilkår.
  • Universitetene og høyskolene skal i sitt valg av styringsstruktur opptre ryddig og følge lov- og avtaleverk slik at både studenter og ansatte får innsyn og reell medbestemmelse.
  • Kollegiale organer skal opprettholdes på alle nivå, og universitetene og høyskolene skal selv kunne avgjøre om rektor skal velges eller tilsettes.
  • Sammenslåinger i forsknings- og kunnskapssektoren må være frivillige, ha økt kvalitet som målsetting og være forankret i institusjonene.
  • Fusjoner fullfinansieres og at fusjonerte institusjoner sikres rammevilkår som gjør det mulig å videreutvikle institusjonen. Eventuelle synergieffekter må ses over 7-10 år.
  • Strukturprosessen og fusjonene må følgeevalueres.

Fra Forskerforbundets arbeidsprogram 2016–2018.

  • Del denne siden: