Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Forskerutdanning, rekruttering og mobilitet

Høyere utdanning står overfor kraftig vekst i antall studenter i årene som kommer. Videre er det bred politisk enighet om at forskningsinnsatsen i Norge skal trappes opp. Samtidig står institusjonene overfor en betydelig aldersavgang. I mange fagmiljøer er det behov for flere ansatte for å kunne løse dagens arbeidsoppgaver knyttet til undervisning og forskning. Rekruttering til forskning vil derfor være en av de største utfordringene de kommende årene.

Likevel finnes det ingen nasjonal politikk for forskerrekruttering. Det eksisterer verken en god analyse av behovet for forskerkompetanse i det norske samfunnet i årene som kommer, eller av hvor det blir av doktorandene etter disputas. Vi vet heller ikke i særlig grad hvor attraktive våre kandidater er for utlandet, eller hvor attraktivt det norske arbeidsmarkedet er for forskere utenfor Norge. I det hele vet vi for lite om forsker- og forskningsmobilitet. Av den grunn finnes det heller ingen god plan for dimensjoneringen av og innretningen på forskerutdanningen.

Det vi vet fra vårt eget arbeid, er at mange unge forskere opplever til dels lange midlertidige karrierer på veien fram mot en usikker fast vitenskapelig stilling, ved et universitet og eller sykehus. Det tyder på at det er noen betydelige utfordringer knyttet til forskningsfinansiering og -rekrutteringen, samt innretningen og dimensjoneringen av forskerutdanningene.

Rekruttering til forskning

Det akademiske karriereløpet preges av lange perioder i kortvarige midlertidige tilsettinger. Det er nødvendig å redusere bruken av midlertidig tilsetting. Det er en utfordring at universitetene og høyskolene i for liten grad følger hovedregelen om fast tilsetting med mulighetene for videre kvalifisering innenfor dagens stillingsstruktur og opprykksordninger.

Det er viktig å understreke at man med doktorgrad er kvalifisert til en førstestilling innen eget fagområdet og selv om man ikke er en fullt utlært seniorforsker, er det ingen grunn til at man ikke kan fortsette å utvikle seg innen trygge rammer av en fast stilling.

Forskerforbundet vil arbeide for flere faste stillinger og tydeligere rekrutterings- og karrierepolitikk innen forskningssektoren.

For å sikre at de beste talentene begynner på en forskerkarriere må karriereutsiktene og lønns- og arbeidsvilkårene være gode. Derfor har Forskerforbundet har utarbeidet en egen politikk for stipendiater, med mål og forslag til tiltak som også kan bedre kvaliteten og gjennomstrømningen.

Av samme grunn har vi utarbeidet en egen politikk for postdoktorer. Da vi opplever at postdoktorstillingen ofte misbrukes som en ren midlertidig prosjektforskerstilling eller for å fylle opp undervisning- og veiledningsbehov ved institusjonene, er vi også opptatt av at det lages tydeligere krav til innhold i postdoktorstillingen. Det er uheldig dersom en for utstrakt bruk av postdoktorstillingen gjør kvalifiseringsløpet frem til fast stilling enda lengre. I den forbindelse ønsker også Forskerforbundet at det utredes en ny vitenskapelig stilling, innstegstilling, med det formål å øke forutsigbarheten for rekrutter.

Forskerforbundet vil arbeide for at det innenfor dagens opprykksordning mellom vitenskapelige stillinger skjer en nasjonal harmonisering av kvalitetskravene, og at det etableres gode stillings- og karrierestrukturer. Det er viktig at det gis anledning til alternative karriereveier, slik at kompetanse og spesialisering gir uttelling lønnsmessig på samme måte som en ledelseskarriere.

Forskerutdanningen – formål og dimensjonering

Formålet med forskerutdanningen skal være å sikre samfunnets samlede behov for forskerkompetanse. Forskerutdanningen må derfor dimensjoneres ut fra reelle analyser av det faglige behovet for personer med forskerkompetanse.

For forskningssektoren (UH, institutt og helseforetak) er den faglige innretningen og den samlede dimensjoneringen i hovedsak politisk og institusjonelt bestemt i form av bevilgninger, programutlysninger og interne prioriteringer. Det burde derfor være mulig å dimensjonere forskerutdanningen etter de kvalitative og kvantitative behov sektoren selv har. Det synes imidlertid å være en utbredt holdning i UH-sektoren at en doktorand ikke er ferdig utdannet som forsker og må prøves ytterligere som postdoktor og i andre midlertidige stillinger før vedkommende anses kvalifisert til å konkurrere om fast vitenskapelig stilling. Dette er uheldig for rekrutteringen til forskning og høyere utdanning ved at unge talenter, og kanskje i særlig grad unge kvinner, gir opp forskerkarrieren.

Det finnes ingen kvalifiserte behovsanalyser for forskerutdannet personale utenfor FoU-systemet. Forskerutdannede kan være svært verdifulle for både forvaltningen, organisasjonene og næringslivet, men ofte er det de generelle ferdighetene som følger av lang utdanning og forskningsarbeid heller enn den konkrete forskerkompetansen som det er behov for. En doktorgrad innebærer imidlertid en høy grad av faglig spesialisering, og forskerutdanningen er en svært kostbar og langvarig oppbygging av spesialistkompetanse. Forskerforbundet er opptatt av at formålet med doktorgradsutdanningen fortsatt skal være å sikre god forskerkompetanse og vil bevare forskerutdanningens egenart. Dersom arbeidslivet utenfor FoU-systemet ikke etterspør forskerkompetanse, men generalistkompetanse, så bør dette kompetansebehovet dekkes på annen måte enn ved å tilpasse forskerutdanningen.

Forskerforbundet etterlyser derfor en forskningsbasert og uavhengig kartlegging av behovet for forskningskompetanse innen ulike fagfelt og sektorer i Norge, og at en skikkelig behovsanalyse dermed kan legges til grunn for en riktig faglig dimensjonering av forskerutdanningen i Norge.

Internasjonalisering og forskermobilitet

Europa 2020 er oppfølgingen av Lisboastrategien og utgjør den overordnede strategien for EU frem mot 2020. Sentralt i strategien er prioriteringen av kunnskapsbasert vekst. Forskerforbundet vil forholde seg aktivt til utviklingen innen internasjonalt forskningssamarbeid – særlig integrasjonen mellom aktører i det felles europeiske forskningsområdet (ERA) og utviklingen av bilateralt og multilateralt programsamarbeid med felles utlysning av forskningsmidler.

Institusjonssamarbeidet er en sentral komponent i internasjonaliseringen av høyere utdanning. Stimulering av felles aktiviteter vil styrke internasjonaliseringen av norsk forskning og høyere utdanning. Forskerforbundet vil følge utviklingen i Bologna-prosessen og EUs Europa 2020-strategi og utviklingen på det globale markedet for høyere utdanning.

Forskerforbundet mener det er nødvendig å iverksette tiltak for at ansatte og studenter ved høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner i utlandet lettere kan få tilgang til det norske arbeidsmarkedet. Forskere må ha muligheter for tilfredsstillende finansiering av forskningsopphold i utlandet og deltakelse på internasjonale konferanser og møter.

Forskerforbundet ønsker forenklinger av regler og rutiner for internasjonal forskermobilitet. Vi anbefaler i den forbindelse å opprette et eget offentlig kontor for forskermobilitet, hvor man kunne samle funksjoner knyttet til UDI og NAV, for en mer effektiv saksbehandling og korrekt informasjonsflyt for inn- og utreisende forskere. Forskerforbundet mottar stadig informasjon om tilsynelatende ulikebehandling og feilinformasjon i saker som gjelder oppholdstillatelse, skatt, trygd, pensjon og andre sosiale rettigheter.

Forskerforbundet vil arbeide for at:

  • Utstyrs- og ressurssituasjonen styrkes slik at norske forskere er i stand til å delta aktivt i internasjonalt samarbeid og er interessante samarbeidspartnere. 
  • Forskningssamarbeid mellom norske og utenlandske forskere styrkes gjennom tiltak som fremmer akademisk mobilitet for norske forskere som vil reise ut og for utenlandske forskere inn til Norge (utveksling, studieopphold, samarbeid, hjemkomst).
  • Det etableres ordninger som sikrer forskernes rettigheter ved internasjonal mobilitet.
  • Det etableres ordninger som gjør det mulig for forskere i alle sektorer å få støtte til utenlandsopphold ved forskningstermin.
  • Det etableres ordninger som ressurs- og lønnsmessig støtter opp under enkeltforskeres deltakelse i EUs rammeprogrammer og uttelling i ERC-søknader. 
  • Lærerutveksling og felles utvikling og tilpasning av utdanningsprogrammer stimuleres.
  • Vilkårene for ansatte som oppholder seg i utlandet i faglig sammenheng bedres.
  • Del denne siden: