Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

/

English

Normale arbeidsforhold for forskere!

"Ny rapport avkrefter myter om forskeres arbeidstid." Slik innleder Kunnskapsdepartementet sin kommentar til rapporten fra Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) – "Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høyskolesektoren".

Departementet bryr seg rett nok ikke om å nevne hvilke myter som blir avlivet, men går i rette med bekymringer fra det vitenskapelige personale og tjeneste­mannsorganisasjonene i en pressemelding som krever noen kommentarer.

Forskerforbundet har hele tiden hevdet det samme som rapporten konkluderer med, at de vitenskapelig ansatte i sektoren jobber altfor mye, og at de har for liten tid til forskning innenfor en normal­arbeidsdag. All dokumentasjon har vist dette – også vår egen medlems­undersøkelse fra 2009. AFIs rapport viser at det vitenskapelige personalet arbeider 47,6 timer i uka (ikke 46,7 som Kunnskaps­departementet skriver i sin pressemelding) – det vil si ti timer mer enn den tariffestede normalarbeidsdagen og langt ut over hva arbeidsmiljøloven tillater.

Dette gjør de ikke bare uten ordinær overtidsbetaling, de gjør det helt gratis. Ifølge tallene i rapporten gjenstår det bare fire timer til forskning og utviklingsarbeid i uken (eller 10,66 prosent) innenfor normalarbeidsdagen når de andre oppgavene er utført.

"Det er gledelig å få bekreftet at organisering av arbeidet ved universitetene og høyskolene ikke truer forskningen", uttaler forsknings­ministeren. Dette vil kunne oppleves som en provokasjon mot alle dem som blir tvunget til å utføre forskningsplikten på fritiden. At det ikke er blitt synlig verre det siste tiåret, kan ikke være et suksess­kriterium. Det arbeides for mye i sektoren, slaget om karrieren står i dag utenfor normalarbeids­dagen, som forfatterne av rapporten skriver.

Dette har meget alvorlige virkninger. Med en ny generasjon dobbeltarbeidende og flere kvinner i akademia, som undersøkelsen viser har store omsorgsbyrder, må det legges til rette for at det skal være mulig å kombinere en forsker­karriere med det å ha en småbarnsfamilie. Da må forsknings­plikten la seg løse innenfor rammen av normalarbeidsdagen.

Rapporten viser dessuten at om lag 60 prosent av de vitenskapelig ansatte har liten mulighet til å styre forskningens fordeling over året, og at den samme andelen er misfornøyd med mulighetene til å drive sammenhengende forskning. Det er intet gledelig med dette. Situasjonen er mange steder kritisk, og det kan ikke være tvil om at det er en trussel mot forskningskvaliteten. Statsråden har et ansvar for de statlige institusjonene og bør vedkjenne seg det.

Videre hevder Kunnskapsdepartementet at rapporten viser at «den administrative belastningen på det vitenskapelige personalet er gått ned fra 17 til 12 prosent». «Vi har kommet langt i å minske den faktiske tidsbruken på administrasjon», uttaler forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland. Dette er ikke riktig.

Endringen det refereres til skyldes at det er flere kategorier i den nye rapporten. Samler man de administrative postene (utarbeiding av søknader, fagadministrative oppgaver, ikke-faglig administrasjon og rapportering), blir summen den samme. Tid til administrasjon har ikke gått ned.

Rapporten sier da også at man ikke kan konkludere med at «ansatte i sektoren utfører mindre administrasjon til fordel for forskning og undervisning». Mer enn én arbeidsdag i uka (23 prosent av en normalarbeidsuke) går ifølge disse tallene med til ulike administrative oppgaver. Det er fint at statsråden signaliserer en ytterligere innsats for å minske unødvendig byråkrati, men påstanden om bedring er det altså ikke dekning for i rapporten.

Til slutt ser det likevel ut som om statsråden har tatt poenget: "Ansatte etterspør ... normale arbeidsforhold". Det er akkurat det Forskerforbundet har etterlyst og kjempet for. Forskerforbundet vil ikke hindre entusiastiske forskere i å arbeide på fritiden sin – der det ikke medfører en risiko for sikkerhet og helse - men det må være frivillig. En sentral avtale som sikrer tid til forskning og utdanningsarbeid innenfor normalarbeidsdagen og som forplikter institusjonene må på plass. Det vil ikke minst gi mødre en bedre karrieremulighet ved universitetene og høyskolene. Når kan vi forvente at Aasland tar grep for å sørge for dette?

Av Bjarne Hodne, leder i Forskerforbundet
Debattinnlegg i Klassekampen 3. februar 2012