Forskerforbundet er ikke bare bekymret for arbeidstakerne som må leve med dette, men også følgene det får for kulturminnevernet i Norge.

Den lovpålagte forvaltningsarkeologien i Norge utføres for en stor del av midlertidig ansatte arkeologer med korte kontrakter, til tross for at behovet for forvaltningsarkeologiske undersøkelser og arkeologer er økende. Det blir bekreftet av en ny rapport om norske arkeologer: På sporet av arkeologer i Norge – mennesker, arbeidsforhold og behov (Tine Schenck). Rapporten inngår i en europeisk kartlegging av arbeidsmarked og -forhold (Discovering the archaeologists of Europe 2012-2014) og er finansiert av Europakommisjonen og Forskerforbundet.

Det er to hovedgrunner til de korte kontraktene. For det første styres og finansieres de forvaltningsarkeologiske oppgavene av bygg- og anleggsvirksomhet utenom forvaltningens kontroll. For det andre er aktiviteten delvis sesongbetont med størst aktivitet i sommerhalvåret, når graving og arkeologiske undersøkelser lettere lar seg gjennomføre. Institusjonene kvier seg derfor for å tilsette arkeologer på permanent basis, selv om det også er synlig, gjennomgående aktivitet hele året.

Rapporten viser også at de midlertidige feltarkeologene tjener dårligere enn sammenlignbare yrker og får problemer med pensjonsopptjeningen. Mange arkeologer går arbeidsledige deler av året.
– Dette er uverdig og en sløsing med høyt utdannede menneskers kompetanse og evner, sier Forskerforbundets leder Petter Aaslestad.

Forskerforbundet er også bekymret for at dårlige vilkår og en konstant kompetanseflukt får følger for kulturminnevernet. Rapporten viser at arkeologiutdanningen ikke tilfredsstiller arbeidsgivers samlede behov og at det videre opplæringsbehovet er stort. Da kan ikke dagens praksis være formålstjenlig for noen. Alle er tjent med forutsigbarhet og at kvaliteten på det feltarkeologiske arbeidet er så høy som mulig.

Forskerforbundet utfordrer derfor både myndighetene og institusjonene til å finne gode løsninger som kan gi mer permanente stillinger. Vi anerkjenner at det er tatt grep for å bedre situasjonen ved flere virksomheter. Det er imidlertid langt igjen. I Rogaland fylkeskommune er nesten alle arkeologene blitt fast ansatt, og erfaringen er det har gitt et bedre og mer effektivt kulturminnevern. Andre bør lære av dette.

Forskerforbundet forventer nå at Miljøverndepartementet gjennomgår forvaltningspraksisen og finansieringen med sikte på å skape stabile forhold for de som skal utføre det lovpålagte arbeidet.

For ytterligere kommentarer, kontakt

Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet, tlf 915 20 535

Hovedfunn fra undersøkelsen

1000 arkeologer i arbeid og et økende behov

Det er om lag 1 000 personer som utfører arkeologisk arbeid i Norge – nesten alle med lang utdannelse, dvs. master eller hovedfag i arkeologi. Anslagsvis utfører disse til sammen ca. 500 arkeologiske årsverk. Over 70 prosent av disse arbeider primært med kulturminnevern, enten det er i privat, kommunal/fylkeskommunal eller statlig regi. Arbeidsgiverne rapporterte om at behovet for arbeidskraft har økt siden 2007, og de forventer en beskjeden økning også i de kommende fem år.

Midlertidigheten høy og usikkerheten stor

Bare en tredjedel av den samlede arbeidsstyrken er fast ansatt. I gjennomsnitt hadde disse midlertidige arkeologene 4-5 arbeidskontrakter på rundt 11 uker, over halvparten var ufrivillig uten arbeid i mer enn 2 måneder og var tvunget til å gå på dagpenger på ett eller annet tidspunkt i 2012. En typisk midlertidig ansatt arkeolog var 32 år gammel. Gjennomsnittlig tjente midlertidig ansatte arkeologer 22,5 % under befolkningsgjennomsnittet i 2012. Ved landets største forvaltningsarkeologiske virksomhet, Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, ble det ifølge arbeidsgivers innrapporterte tall for 2012 utført 38 midlertidige årsverk innen arkeologi fordelt på 412 kontrakter, mot 31 fast årsverk.

Utdanningen tilfredsstiller ikke arbeidsgiveres behov

Norsk arkeologiutdanning gir ikke nok av den kompetansen arbeidsgiverne etterspør. Spesielt kan framheves opplæring i GIS og innmåling, bruk av databaser, og relevante lover og forskrifter for kulturminnevern.