Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Hvem trenger pengene mest?

Å bruke den planlagte offentlige FoU-veksten på 5,8 milliarder til å utløse mer forskning i næringslivet, er ingen god idé. Det blir som å spise av såkornet.

01.06.2005

Ansatte ved universiteter og høyskoler har de siste to årene jobbet intenst med å realisere Kvalitetsreformen for høyere utdanning. Reformen har gitt et bedre tilbud til studentene, men den har hatt sin pris. Mer undervisning, veiledning og vurdering har gått på bekostning av tid til forskning.

Kristin Clemet har hele tiden lovet at ting skal bli bedre. Hun gjentok dette senest i et intervju for kort tid siden: «Vi har vært helt klar over at i innføringsperioden av reformen ville forskningen lide. Nå har vi lagt fram en forskningsmelding der det skal satses betydelig mer på forskningen. Vi har også sagt at vi skal evaluere kvalitetsreformen». (Kulturnytt NRK P2, 27/4).

Forskerne selv har begynt å tvile. I en undersøkelse Forskerforbundet gjennomførte gjennom sine lokallag ved fire universiteter og 25 høyskoler fikk vi til svar at de fleste tror svekkelsen av forskningen er varig. At det ikke vil bli bedre. En trenger ikke være psykolog for å forstå konsekvensen av en slik opplevelse. «Det er ille nå, og det blir ikke bedre».

Den nye forskningsmeldingen kan dessverre ikke berolige noen. Regjeringen legger riktignok opp til en betydelig vekst i de offentlige bevilgningene til forskning, men det blir det sagt lite om hvordan pengene skal brukes. Regjeringen vil «konkretisere prioriteringene i dialog med forskningsmiljøer, samfunns- og næringsliv», heter det. Det gis ingen løfter om en generell støtte til forskningen ved universiteter og høyskoler, slik vi hadde håpet.

Med en invitasjon til dialog om hvordan forskningsmidlene skal brukes, er ikke utspillet fra NHO for en tid tilbake overraskende. I forskningsmeldingen antyder regjeringen en meget sterk vekst i næringslivet forskning.

I en artikkel i Dagens Næringsliv foreslår NHO-direktør Sigrun Vågeng at «mesteparten av den planlagte offentlige FoU-veksten på 5,8 milliarder må gå til tiltak som kan bidra til å utløse den ønskede veksten på over 20 milliarder fra næringslivets side».

Vi er enig i at norsk næringsliv står overfor et meget ambisiøst mål – for å si det forsiktig – og at det er nødvendig med gode offentlige rammebetingelser og incentiver om det skal la seg realisere. Likevel er det ingen god idé NHO kommer med. Å la næringslivet få hele økningen i de offentlige forskningsbudsjettene er som å spise såkornet. Midlene må brukes der de best kan spire og gro. Til å legge grunnlaget framtidas kunnskapsavlinger.

Midlene må brukes til å styrke den forskningen som allerede drives ved universiteter og høyskoler. Men skal vi drive forskning i det omfang regjeringen ser for seg, må vi også sørge for å utdanne de forskere næringslivet og forskningsmiljøene trenger.

Mange av dem som skal være forskere i 2010 må vi rekruttere blant dem som nå er i ferd med å avslutte sin mastergrad. Hva kan vi tilby dem? Hva skal til for å få dem til å satse på forskning om vi ikke har aktive forskere og forskningsmiljøer ved våre universiteter og høyskoler? Hvor skal de få sin forskerutdanning?

Dette er problemer Forskningsmeldingen ikke adresserer. Regjeringen ønsker seg mer forskning i næringslivet, og de vil satse mer på toppforskning. Norsk idrett har for lengst skjønt at det er nødvendig å satse på bredde for å skape enere. Nå er det på tide at norsk forskning gjør det samme. Stortinget må med sin behandlingen av forskningsmeldingen også vise «vilje til forskning».

Forskerne må overbevises. Grunnforskning må stimuleres bredt. Det må satses offensivt på rekruttering. Uten en slik satsing tror vi ikke regjeringens mål om at norsk forskning skal ligge på tre prosent av BNP om fem år er ambisiøst. Vi tror det er umulig.

Av Forskerforbundets leder Kolbjørn Hagen (Debattinnlegg i Dagsavisen 01.06.05)