Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Akademisk frihet under press?

Akademisk frihet er ikke et privilegium for noen professorer i et elfenbenstårn. Den er essensiell for et demokrati som bygger på kunnskap og forskning. Trues den, trues samfunnet. Det skriver Forskerforbundets leder Petter Aaslestad i et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad.

04.01.2016

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad

(Forskerforbundets leder Petter Aaslestad) Foto: Erik Norrud

Vi må kunne stole på at den kunnskapen vi bygger våre liv på – når vi får medisinsk behandling, sitter i et fly, eller vedtar ny flyktningpolitikk – er sannferdig. Det blir den bare dersom de forskerne som har frembrakt den har vært drevet av sannhetssøken, og forskningsresultatene deres kontinuerlig vært gjenstand for kritisk prøving fra andre forskere. Universiteter og høyskoler har et særskilt ansvar for å ivareta den frie og uavhengige forskningen og utdanningen. Det krever at det vitenskapelige personalet har tid, ressurser og trygghet.

Den akademiske friheten er lovfestet for ansatte ved universiteter og høyskoler i Norge. Likevel mener 49,1 prosent av norske akademikere i sektoren at beskyttelsen av denne friheten er blitt dårligere de siste årene. 53,6 prosent mener at deres institusjon har fått svekket sitt selvstyre de siste årene. Dette kom frem i en undersøkelse utført av professor Terence Karran ved Universitetet i Lincoln. 

En majoritet av respondentene følte at de ble hindret i å utvikle prosjekter ut fra eget akademisk «instinkt», og at de var blitt avhengige av å publisere kortere artikler på bekostning av lengre og kvalitativt bedre arbeider.

Urovekkende funn 

Idealet om akademisk frihet står sterkt i Norge. Funnene fra professor Karrans undersøkelse er likevel urovekkende. Svekkes den akademiske friheten, svekkes tilliten til forskningen og til den opplyste og kritiske samfunnsdebatten. Regjeringen ønsker at vi skal utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer, og stadig flere universiteter og høyskoler bruker store ressurser på å utvikle strategier for å bli fremragende. Retorikken om konkurranse og verdensmesterskap hentes fra idrettsverden. Færre snakker om betydningen av å søke sannhet og å gi solid, god utdanning. Nåværende og tidligere regjeringer har stadig brukt mer penger på forskning, men Handlingsromutvalgets rapport fra 2010 pekte på at handlingsrommet til institusjonene har blitt innskrenket fordi «bevilgningene i stor grad har vært øremerket til nye, pålagte aktiviteter som ikke har vært fullfinansiert». Dette kan forklare hvorfor forskerne føler seg mer avhengig av ekstern finansiering enn tidligere, selv om andelen av den totale finansieringen har vært rimelig stabil. Faren er at man for å lykkes i dagens system i større grad må være konform, holde seg inne med de rette personene og sørge for raskere og mer forutsigbare resultater. Utfordrende og banebrytende forskning kan bli skadelidende.

Hva skal til? 

Nesten 1 av 5 vitenskapelig ansatte er i dag midlertidig ansatt. Dersom man frykter for framtidig arbeid ved å publisere resultater som kan gå imot etablerte synspunkter eller interesser, har man ikke akademisk frihet. Den høye midlertidigheten i sektoren er dermed en konstant trussel mot den akademiske friheten.

Statsråd Torbjørn Rød Isaksen etterlyser konkrete tiltak for å bedre vilkårene for den akademiske friheten. Undersøkelsen gir ikke ferdige svar på hvorfor den akademiske friheten oppleves som svekket, men forskernes uro må tas på alvor.

I 2007 kom loven som påla universiteter og høyskoler å fremme og å verne akademisk frihet. Forskerforbundet ønsker at regjeringen oppretter en arbeidsgruppe som ser på hvordan institusjonene har oppfylt dette pålegget. Gruppen må se på hva skal til for at institusjonenes autonomi styrkes, og hvordan den enkeltes akademiske frihet ivaretas.

Av Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet

Debattinnlegg i Stavanger Aftenblad 4. januar 2016

  • Del denne siden: