Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Utlending og utlending, fru Blom

Av Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet.
Innlegg i Forskerforum nr. 7/2017.

Gjennom hele sommeren har det blitt holdt liv i en kuriøs debatt om utlendingers plass i norsk akademia. Enkelte profilerte professorer har gitt uttrykk for at det finnes for mange ikke-norske på våre institusjoner, mens andre, tvert om, ønsker seg flere utenlandske kolleger.

Også enkelte spissformuleringer ble lokket frem: Ifølge Klassekampen (20.6.2017) åpnet Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien for å begrense antall utlendinger gjennom kvotering.

Og i en ingress i samme avis uttalte professor Vigdis Ystad at internasjonalisering forringer det akademiske nivået i Norge. Intet mindre. Det holder ikke med stjernestatus i utlandet om man skal bli Ibsen-forsker: Både den politiske, kulturelle, litterære og språklige tradisjonen i Norge må kjennes til bunns.

Heldigvis kom også førsteamanuensis i nordisk ved NTNU, Guiliano D’Amico på banen og minnet om at man faktisk kan virke ved en norsk institusjon som Ibsen-ekspert, selv om man har utenlandsk bakgrunn (i hans tilfelle sågar italiensk).

Det er verdt å minne om at da nyromanforfatteren Claude Simon fikk nobelprisen i litteratur i 1985, var det flere franske medier som bad om kommentarer fra den norske professoren ved UiO, Karin Holter, som var – og er – en verdensledende Simon-forsker. Man kommer altså nokså fort på ville veier hvis man sauser sammen nasjonalitet og akademisk kvalitet.

To krav

Vi var flere som i ulike medier prøvde å få frem at akademia har et formidlingsansvar som krever god innsikt i det norske samfunnet, men det umuliggjør ikke at institusjonene samtidig bidrar til å utvikle internasjonalt ledende fagmiljøer med utlendinger i deres midte.

Avtroppende rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen minnet også om at hovedreglene ved UiO er at den ansatte skal lære seg norsk innen to år etter ansettelse og norsk skal ivaretas som hovedspråk. Dermed kan vi tro at debatten er lagt død for en tid.

Begrepet

«Utlending» er tilsynelatende selvforklarende: «Person fra utlandet» lyder bokmålsordbokas lakoniske definisjon. Riktig så enkelt er det ikke. Riksmålsordboken fra 1937 minnet om at «utlending» i dialekt-bruk også kan bety «utenbygds person»! Begrepet er neppe i bruk lenger i denne betydningen, men det sier noe om den relative grensen mellom «oss» og «de andre». Samme ordbok gir også betydningen: «troende person som føler seg fremmed på jorden», og siterer fra Bibelen brevet til Hebreerne (11,13): «De var fremmede og utlendinger på jorden». I den nyeste bibelutgaven fra 2011 er for øvrig verset endret fra «utlending» til «hjemløs». Dermed er begrepet i ferd med å få en grunnleggende eksistensiell betydning, ikke langt unna den «tilværelsens utlending» som Hamsuns Nagel i Mysterier yndet å kalle seg selv.

1930-åras ordbokartikkel om utlendinger er ikke så utdatert som «bygdebetydningen» kunne gi inntrykk av. Som førsteoppslag nevnes «person fra et annet, et fremmed land (særlig utenfor Norden)». Jeg har vel også inntrykk av at da det i sommer kom opp ideer om kvotering av utlendinger, så lå det stilltiende en tanke om at «OK, svensker og dansker kan gå i kategorien norske».

Så la oss slå fast at utlendingsbegrepet er så fluktuerende at det i akademia er en lite meningsbærende kategori.

Internt

Hvorfor ikke snu på det og spørre «Hvordan har utenlandske arbeidstakere det egentlig i norsk akademia»? Dette vet vi en god del om, blant annet gjennom en AFI-rapport fra i fjor, bestilt av Kif-komiteen: «Karriereløp og barrierer for innvandrere i norsk akademia.» Jeg har tidligere nevnt rapporten i denne spalten og nøyer meg med å minne om ett nedslående hovedfunn: Man oppfattet det akademiske norske miljøet som lite inkluderende. Informantene beskrev en kultur som snarere enn å være preget av åpenhet og medvirkning, var preget av tildekte, men virkelighetsfulle maktrelasjoner.

En måte å heve (den internasjonale) kvaliteten i akademia på er å avvikle (særnorske) ukulturer og inkludere i fellesskapet dem som i en eller annen definisjon ses på som de «andre».

  • Del denne siden: