Selvbetjeningsreformen

«Jeg jobber jo bare mer og mer …». Dette hjertesukket hørte jeg fra en NTNU-leder på en samling jeg var på før sommeren. En i salen stilte et oppfølgende spørsmål: «Hva er det du jobber mer med da?» Det kom ikke noe svar.

Jeg mintes denne lille passasjen da jeg nylig vandret over campus med min defekte dataskjerm under armen. Skjermen skulle jeg levere til IT-support for at de skulle gi sin diagnose og fortelle meg om de kunne reparere, eller om jeg måtte bestille en ny. (Ikke et vondt ord om dyktige IT-medarbeidere, men tidligere var IT-tjenesten organisert mer effektivt, tilpasset mine behov.)

På vei over campus funderte jeg over alle «småoppgaver» som er omfordelt de siste årene, særlig etter ABE-reformens inntreden. Det oppleves nesten som å være i en selvbetjeningsbutikk. Utvalget er bra, men vi må finne fram på egen hånd og passe på at alle nødvendige deler er med for at varen skal bli komplett. Blir staten virkelig kvalitativt bedre og mer effektiv av at alle skal kunne gjøre «alt»? Er det derfor denne lederen sukket oppgitt, – har jobben hans blitt grenseløs? Er «alt det andre» i ferd med å kvele muligheten for å levere fremragende på de områdene vi hver for oss er best på, og som vi egentlig er ansatt for å utføre?

Kuttene svekker kjerneoppgavene

ABE-reformen (avbyråkratisering og effektivisering) ble vedtatt av regjeringen i 2015. Formålet er å sikre at fellesskapets ressurser blir brukt effektivt og å frigi statlige midler fra byråkratiske tjenester til andre og bedre formål. Reformen stiller krav til omstillingsevne og -vilje og til å sette i verk tiltak for å effektivisere og avbyråkratisere offentlig sektor. Dette er ganske uangripelig retorikk, forutsatt at vi er enige om at norsk offentlig virksomhet kjennetegnes av ineffektive, unødvendige byråkratiske prosesser og lav omstillingsevne.

Reformen er stort sett fulgt opp med å redusere antall administrative stillinger, uten at det er redusert tilsvarende i omfanget av administrative oppgaver. Det er vanskeligere å finne spor etter andre innsparingstiltak. Riktignok jobbes det med nye, digitale plattformer, men det har vi jevnlig holdt på med i flere tiår. Vi har lært at det tar lang tid før gevinsten kan høstes fra effektiviseringsprosjekt.

Så langt har ABE-reformen kuttet mer enn én milliard kroner i UH-sektorens budsjetter. Det er ikke redegjort for hvordan kuttene er omfordelt til «andre og bedre formål». Det som imidlertid er klart, er at flere rektorer fra sektoren har rapportert at kuttene går ut over kjerneoppgaver som forskning og undervisning. Forskerforum har tidligere i år underbygget dette i et oppslag om en studieprogramleder som ble pådyttet administrative oppgaver som følge av ABE-nedbemanningen. De administrative oppgavene fortrengte forskningstiden hans.

Kafkabyråkrater eller samarbeidspartnere

Det harseleres ofte og lettvint med administrativt ansatte som unyttige, byråkratiske papirflyttere som bremser i maskineriet. Det er synd å se at denne myten brukes aktivt i politisk retorikk. I virkeligheten er de fleste administratorer høyt utdannede medarbeidere, som er spesialister på å omsette politiske vedtak, lover og forskrifter til praktisk forvaltning.

Tillit, kvalitet og effektivitet er positive kjennetegn ved norsk offentlig virksomhet. Det er et resultat av langvarig kompetanseoppbygging, arbeidsdeling og samhandling mellom myndighetene og forvaltningen. Da Forskerforbundets hovedstyre nylig var på studietur til Athen, møtte vi blant andre syndikalisten Dimitris Polychroniadis, som beskrev et splittet, ineffektivt samfunnssystem der befolkningens tillit til offentlig virksomhet nærmest er fraværende. Vi vet at Hellas har utfordringer blant annet med økonomisk styring og fordeling, og et byråkratisk byråkrati. Slik er det ikke i Norge, og slik vil vi ikke ha det! Vi må hegne om et system som gir effektiv og tillitsvekkende tjenesteyting til samfunnet, og som styrker og ikke utarmer kjernevirksomhetene. Det er ingen god løsning å etablere A- og B-lag blant offentlig ansatte.