Pengene på bordet!

Når jeg skriver dette, har Unio akkurat brutt lønnsforhandlingene i store deler av offentlig sektor. Bruddene i kommunal sektor (KS), Oslo kommune og staten fulgte som perler på en snor. Utfordringen var den samme i alle tre tariffområder: Arbeidsgiverne vil ikke legge penger på bordet.

Samtlige fire hovedsammenslutninger valgte å bryte forhandlingene. Ingen av oss kunne godta arbeidsgivers tilbud. Man kan spekulere i om arbeidsgiverne fører reelle forhandlinger om potten, eller om de styrer mot mekling.

Svak lønnsvekst

Bakgrunnen for årets oppgjør, er kjent for de fleste. De to siste lønnsoppgjørene har de ansatte i offentlig sektor blitt avspist med småpenger. Tallene fra teknisk beregningsutvalg (TBU), som er den statistiske fasiten for lønnsvekst i det norske arbeidslivet, viser at de offentlig ansatte har hatt mye lavere lønnsvekst enn arbeidstakerne i privat sektor. Offentlig ansatte jobbet knallhardt under pandemien, men viste samtidig stor moderasjon i lønnsoppgjørene. Det gjorde at vi havnet godt bak ansatte i industrien, for ikke å snakke om lønnsfesten blant annet i varehandelen.

Betydelig etterslep

Det er dette etterslepet mellom offentlig og privat sektor som gjør årets forhandlinger ekstra krevende. Vi kan ikke akseptere at offentlig ansatte i oppgjør etter oppgjør skal ligge nøyaktig på rammen til frontfaget (i år 3,7 prosent), når vi vet at ansatte i privat sektor ofte får betydelige lønnstillegg på toppen av denne sentrale rammen. Frontfaget skal sikre en noenlunde jevn lønnsutvikling for alle tariffområder over tid. Det skal ikke være et rigid tak i hvert enkelt oppgjør. Skal oppslutningen om frontfaget holde seg høy i hele arbeidslivet, noe jeg håper den gjør, må alle tariffområder få ta del i lønnsveksten.

Det er nettopp en slik justering vi forlanger i årets lønnsoppgjør i KS, Oslo kommune, Spekter og staten. Hele eller deler av etterslepet må tas inn. I staten alene utgjør etterslepet nå nærmere 1 milliard kroner de siste to årene, fordi industrien har bevilget seg mye mer enn taket de har satt for andre.

Et samlet lag

Det er verdt å merke seg at alle hovedsammenslutningene i staten står samlet om kravet om etterslepet. Også LO, som tidligere har valgt frontalangrep på Unio med påstander om torpedering av frontfagsmodellen, og som i disse dager planlegger en reklamekampanje for «Norges ukjente supermodell».

Forhåpentligvis viser dette at et samlet lag nå erkjenner at frontfagsmodellen må brukes på riktig måte. Ikke som en tvangstrøye, men som en norm som sikrer relativt lik lønnsutvikling for ulike grupper over tid. Også for utdanningsgruppene i staten.

Taper på to fronter

Tallenes tale er klar. Nå er det utdanningsgruppene i staten som sakker akterut. De taper på to fronter – både mot statsansatte med lav utdanning, og mot utdanningsgrupper i det private. SSB-rapporten som ble lagt fram denne våren, konkluderte med at det er statsansatte med master- eller forskerutdanning som har hatt lavest lønnsvekst i perioden 2016–2021.

Slik kan det ikke fortsette. Utdanning må lønne seg, også i staten. Jeg forventer at staten som arbeidsgiver tar bedre vare på sine ansatte. Ansatte med høy kompetanse, og et viktig samfunnsoppdrag.

Dette er bakgrunnen for årets brudd i statsoppgjøret. Nå fortsetter kampen for utdanningsgruppene hos Riksmekleren i Grensen 3. Fristen er natt til 24. mai. Lykkes vi ikke der heller, blir det streik. Vi må se penger på bordet.