Opplysningstid

Politisert forskning er et stort problem, mener Frps Jon Helgheim. I en kronikk i Dagbladet skrev han at norsk forskning er preget av politisk aktivisme, og at forskningen «mangler standarder som skiller ut politiserte forskere med skjulte motiver».

Det finnes selvfølgelig dårlig forskning, og det finnes forskere som tar snarveier eller til og med jukser. Det finnes også forskere som ikke tydelig nok skiller rollen som fagperson fra egne private meninger. Akkurat som det finnes stortingspolitikere som trikser med fakta og reiseregninger eller som stemmer feil i stortingssalen. Det er ikke akseptabelt at verken forskere eller politikere jukser, og det er heldigvis ikke normalen i samfunnet vårt.

Men Helgheims utspill er et sleivete angrep på en hel yrkesgruppe, som først og fremst avslører at han kan lite om forskning og prosessene som fører fram til forskningsresultater.

Svartmaling

Helgheim skriver at han til stadighet overraskes over «det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere». Dette er en ren svartmaling av norske forskere, og det er skuffende å se at en stortingspolitiker uttrykker slike holdninger til forskerstanden, som har bidratt til å bygge det Norge vi ser i dag.

Vi hadde fortjent folkevalgte som hegner om den akademiske friheten og bidrar til å øke tilliten til forskning.

Det eneste Helgheim oppnår med sitt utspill, er å fyre opp under den allerede økende skepsisen til vitenskap som vi dessverre er vitne til. Ikke minst når det gjelder forskning på klimaendringer – som Helgheim for øvrig har kalt «hysteri» og «skremselspropaganda».

Helgheims hypotese er at norske forskere, særlig innenfor forskning på migrasjon og jus, har «sterk politisk slagside», og at konklusjonene deres «helt åpenbart ikke støttes av objektive data». Slik beskylder han en hel yrkesgruppe, eller i hvert fall et helt fagfelt, for systematisk å fabrikkere forskningsresultater.

Hvorfor velger Helgheim å gå ut på denne måten? En relevant kontekst er hans utspill i juli der han beskyldte innvandringsforskningen for å være ensidig og politisk motivert, og ville «stille krav til meningsmangfold» og finansiere forskning med «supplerende perspektiver». Et rent bestillingsverk for politisert forskning.

Standarder for forskning

Vi svarte Helgheim, først i en lengre tråd på Twitter, så i Dagbladet og senere i to debatter. Det oppleves nesten litt trist å måtte forklare en stortingspolitiker at en forsker som legger fram forskningsfunn helt uten støtte i empiri, med åpenbar politisk slagside, ikke ville fått noen lysende karriere. Det finnes faktisk standarder for å skille god og dårlig forskning. Vi har krav om etterprøvbarhet, vi har fagfellevurdering og strenge publiseringskrav, vi har etiske komiteer, og forskerne inngår i åpne, internasjonale forskningsnettverk hvor teorier og publikasjoner hele tiden leses, diskuteres og kritiseres.

Den forskningen Helgheim «til stadighet» opplever, er en oppskrift på forskning som ikke blir publisert og ikke får penger. For politisert forskning er jo først og fremst dårlig forskning.
Spør en forsker hvor trangt nåløyet er for finansering og publisering av solide, samfunnsnyttige forskningsprosjekter. Og prøv så å skaffe penger og spalteplass for åpenbart feilaktige konklusjoner preget av politisk aktivisme. Lykke til!

Folkeopplysning

Debatten med Helgheim har likevel vært en vekker og en viktig påminnelse. Forskningssystemene vi kjenner godt, er lite kjent og vanskelige å forstå for andre. Vi kan ikke ta for gitt at folk, heller ikke folkevalgte, vet hvordan forskningssystemene fungerer. Vi må bli flinkere til å forklare hva som gjør et forskningsresultat til noe annet enn en hvilken som helst mening i samfunnsdebatten.
Vi går inn i en tid hvor forskningen vil vise tenner, sa klimaforsker Bjørn Samset på vårt forskningspolitiske seminar i november. Frontene vil bli tøffere. Mange vil se forskningen som et angrep på sine interesser. Da blir det viktigere enn noen gang at flere forstår hvordan forskningen fungerer. Det er tid for folkeopplysning.