Nå er det de langtidsutdannedes tur

«Vårens vakreste eventyr» kalles de gjerne, de sentrale tariffoppgjørene mellom partene i norsk arbeidsliv. Men høstens vakreste eventyr er minst like vakkert: de lokale lønnsforhandlingene ute på arbeidsplassene, som foregår i mange av Forskerforbundets lokallag i disse dager. Lite er viktigere for å ta vare på den norske modellen, som sikrer oss et trygt og velfungerende arbeidsliv.

Høstens vakreste eventyr er også tøffe og krevende forhandlinger som krever mye av våre tillitsvalgte. Lønnskrav skal samles inn, statistikk finnes fram, argumenter skal spisses, allianser skal skapes. Det er et stort ansvar å ivareta interessene til hvert enkelt medlem.

Målet er at alle medlemmer skal få et best mulig lønnsoppgjør, som står i forhold til den utdanningen de har og den viktige jobben de gjør for samfunnet vårt.

Bekymret over lønnsutviklingen

Det er viktig for oss å få på plass gode lokale oppgjør i høst. Lønnsutviklingen for de langtidsutdannede er ikke akseptabel. I staten henger de bak gjennomsnittet i hele statlig sektor fire av de fem siste årene. Den samlede lønnsøkningen for de langtidsutdannede er på ca. 11 prosent de siste fem årene, mens staten for øvrig ligger på 13 prosent. Enda høyere ligger ledere i staten, som har fått en lønnsvekst på 16 prosent. Vi har altså et gap å tette.

En viktig grunn til dette gapet i statlig sektor er den såkalte «glidningen». I det sentrale lønnsoppgjøret i staten har vi en stor, felles regning som skal betales i oppstarten av hvert lønnsoppgjør, som er regningen for ekstrakostnader til lønn i staten. Noen virksomheter er nemlig gode til å ivareta lønnsutviklingen til sine ansatte – og betaler gladelig for merarbeid, forskjøvet arbeidstid, kompetanseutvikling, med mer – og kan til og med finne på å legge ekstra penger i den lokale potten. Det blir det glidning av! Forsvaret er et eksempel på en virksomhet som skaper stor glidning. Universitets- og høyskolesektoren er et eksempel på det motsatte.

Når glidningen er stor, blir det mindre penger til fordeling. Resultatet er at de langtidsutdannede år etter år må betale regningen for en lønnsfest de ikke selv får ta del i.

Institusjonslederne må på banen

Institusjonslederne innenfor forskning og høyere utdanning sitter på en viktig del av løsningen. De må rett og slett begynne å betale forskerne og kunnskapsarbeiderne sine for jobben de gjør. Vi vet for eksempel at de vitenskapelig ansatte jobber mye gratis fordi arbeidsoppgavene ikke lar seg løse innenfor normalarbeidsdagen. Over halvparten oppgir at de normalt jobber mer enn fem timer ut over normal arbeidsuke, men slikt merarbeid kompenseres sjelden eller aldri. Under pandemien har mange måttet arbeide mye ekstra. 70 prosent av alle ansatte hadde endringer i arbeidsmengde eller arbeidstid, men under ti prosent har fått overtidsbetalt eller annen form for økonomisk kompensasjon. Det er ikke akseptabelt.

Dette er bakteppet for årets lokale lønnsforhandlinger, som gir sterke argumenter for hvorfor institusjonene må legge penger i den lokale potten.

Det er gledelig å se at noen av institusjonslederne allerede er på ballen! Sist ut var rektor ved NTNU, Anne Borg, som la 23,4 millioner ekstra i lokal pott, «med ønske om å bidra til en rimelig lønnsøkning for sine ansatte». Godt at noen har skjønt det. Vi håper flere følger hennes eksempel!

Behov for balanse

Til slutt: I de lokale lønnsforhandlingene må det være de langtidsutdannedes tur. I de sentrale lønnsforhandlingene i vår sørget en allianse av staten, LO og YS for at det var de med korte utdanninger som fikk den høyeste lønnsveksten. Disse gruppene er altså allerede prioritert i årets oppgjør. De lokale lønnsforhandlingene må sørge for en bedre balanse. Derfor er det de med lengst utdanning som må prioriteres i høst. Vi ønsker alle våre tillitsvalgte lykke til i et viktig og krevende arbeid.