Ett sted går grensen

23. september tar jeg turen til riksmeklerens kontor i Grensen 3 for å forsøke å finne en løsning i årets lønnsforhandlinger i staten. Dagen før årets forhandlingsfrist gikk ut, så Unio stat seg nødt til å bryte lønnsforhandlingene.

Fordi det aldri kom til reelle forhandlinger.

Null eller niks

Unio gikk inn i forhandlingene med alvoret fra koronapandemien og norsk økonomi som bakteppe. Vi viste samfunnsansvar, på samme måte som våre medlemsgrupper har vist samfunnsansvar de siste månedene. Vi var realitetsorienterte. Vi fremmet moderate økonomiske krav. Mens kravene våre til avtaleverket i tidligere oppgjør har hatt størrelsen til en gammel telefonkatalog, var årets krav få og edruelige. Men staten ville ikke forhandle.

Staten startet forhandlingene med å tilby null, og var deretter ikke til å rikke. Valget for oss og de andre hovedsammenslutningene stod mellom null og niks.

Vi var svært innstilt på å komme til en forhandlingsløsning i årets oppgjør. Unngå riksmekleren og løse problemene ved forhandlingsbordet. Vi vet at våre medlemmer hadde satt stor pris på dette.

Men man kan ikke finne en forhandlingsløsning uten først å forhandle.

Likeverdige parter

I stedet for en kamp om penger ble årets oppgjør en kamp for grunnleggende prinsipper i arbeidslivet. Vi kan ikke sitte stille og se på at retten til å være likeverdige parter utfordres av staten. Vi finner oss ikke i at arbeidsgiver skal diktere en løsning vi tvinges til å godta. Uansett hvor mye eller lite penger som ligger på bordet.

Det er gode grunner til å utfordre den rollen frontfaget har fått i det norske trepartssamarbeidet. Men det er det ingen som har gjort i år. Vi har forholdt oss lojalt til frontfaget, og har ikke krevd annet enn reallønnsvekst for våre medlemmer. I dette oppgjøret er det staten som ikke har vist samfunnsansvar, fordi staten som arbeidsgiver ikke anerkjenner de grunnleggende verdiene i den norske modellen og viser en reell vilje til å finne kompromisser. Derfor blir kommunalminister Nikolai Astrups ord svært hule når han sier at han «hadde håpet av partene kunne finne fram til en løsning». Hvis Astrup virkelig var løsningsorientert, burde han gitt statens personaldirektør et klart mandat om å finne en akseptabel løsning i et vanskelig forhandlingsår. Det skjedde aldri.

Kampen om glidningen

Staten har lagt et regnestykke på bordet som i korthet går ut på at fjorårets oppgjør var så godt at det ikke finnes friske penger til årets oppgjør. Det såkalte overhenget fra i fjor kan man enes om, men den estimerte glidningen for 2020 begrenser årets handlingsrom. Til det er det to ting å si.

For det første viser statistikken at det slett ikke er alle grupper i staten som har fått ta del i denne glidningen. Det er først og fremst to grupper i staten som har fått store utbetalinger: Ansatte i forsvaret på grunn av militærøvelser, og ledere i staten på grunn av store lønnstillegg. Når disse og andre grupper henter ut glidning, blir det mindre igjen til felles fordeling.
Men hvorfor skal en forsker eller politikvinne betale regningen for ledernes lønnsfest?

For det andre er utsiktene i norsk økonomi svært usikre. Staten legger til grunn dårligere tider og lav prisvekst i sitt tilbud. Men hva hvis de økonomiske utsiktene endrer seg? Unio foreslo i forhandlingene en «etterreguleringsklausul», som gjør det mulig å justere oppgjøret hvis statens egne utregninger viser seg å bomme – og det plutselig skulle dukke opp en liten kake på bordet. Men heller ikke dette kunne staten godta. Det er svært problematisk at staten ikke vil unne sine egne verdifulle ansatte sin del av kaken i årets oppgjør.

Statens ansvarsfraskrivelse

Nå gjør vi oss klare for mekling og igangsetter normal konfliktberedskap. Vi skal gjøre det vi kan for å finne en løsning, men blir det konflikt i år, er det fordi staten ikke tar ansvar og i stedet velger å utfordre sentrale prinsipper og verdier i arbeidslivet. Unio fortsetter å ta samfunnsansvar – også når staten fraskriver seg sitt.

Ett sted går grensen. Og derfor blir det en tur til Grensen også i år.