Ekstrem oppussing?

Av Guro Elisabeth Lind, leder i Forskerforbundet 2019–2024.

Innlegg i Forskerforum nr. 2/2023

GEL_300.jpg

– Det har skjedd veldig mye på kort tid, og det kommer til å skje enda mer neste år. Det er en slags «total makeover» av sektoren.
Ordene tilhører forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe og stod på trykk 1. januar i et nyttårsintervju med avisa Khrono. Pang, så var det nye året i gang.

Oppussingsobjekt?

Hvordan skal man egentlig lese en slik uttalelse? Som et ambisiøst løfte om forbedring av en hel sektor eller som en slags trussel om at heretter blir ingenting som før? Sikkert er det i hvert fall at Borten Moe sender et sterkt signal om at universitets- og høyskolesektoren slik vi kjenner den i dag, ikke holder mål. Alt det gamle skal bort. Riv det ned, før vi bygger nytt.

Men er en slik ekstrem oppussing det norsk forskning og høyere utdanning trenger nå? Eller er det snarere det Ola Borten Moe mener han og regjeringen trenger for å vise handlekraft?

Det er selvfølgelig ingen tvil om at mye i norsk forskning og høyere utdanning kan bli bedre. Studentene kan få tettere og bedre oppfølging, og forskerne kan få arbeidsbetingelser som gjør dem bedre i stand til å oppfylle samfunnets forskningsambisjoner. Vi kan helt sikkert organisere oss på nye og bedre måter og arbeide og samarbeide smartere. Akkurat som i alle andre samfunnssektorer. Men når hører vi samme retorikk om andre deler av samfunnet? Ingen statsråder har tatt til orde for en total makeover av landbruket, helsesektoren eller Forsvaret.

Mer for mindre

Ola Borten Moes refreng siden han tok over som statsråd, har vært at kunnskapssektoren er for lite effektiv, bruker for mye penger og må forberede seg på nye tider. Institusjonene er ikke produktive nok, de skaper i for liten grad et utdanningsmarked som kan gi nye inntekter, og institusjonenes administrasjon bør slankes. Når han varsler en total makeover, er det derfor lett å se for seg at det som faktisk ligger i kortene, er en total innsparing. Det vil si enda flere arbeidsoppgaver løst innenfor de samme rammene og budsjettene. Det vil ikke gi bedre forskning og høyere utdanning.

Behov for grundige prosesser

Vi husker alle serien «Ekstrem oppussing» fra TV. Et lag av proffe håndverkere feier inn i et nedslitt hus, river vegger så murpussen fyker, og bygger et nytt hjem på rekordtid. En slik toppstyrt omveltning kan sikkert gi flotte rekkehus, men det er ikke veien til bedre universiteter og høyskoler. Skal vi gjøre Kunnskaps-Norge bedre, krever det grundige prosesser, bred inkludering og tillit til dem som vet hvor skoen trykker. En vellykket makeover kan aldri skje fra skrivebordet i regjeringskontorene. Som Senterpartiet pleier å si: Vettet er jevnt fordelt. Slik er det faktisk også i kunnskapssektoren.

Regjeringserklæring og tillitsreform

Mitt budskap under regjeringens kontaktkonferanse i januar var derfor:
Jeg tar det for gitt at en slik ekstrem oppussing bygger på prioriteringene i langtidsplanen og på formuleringene i regjeringserklæringen. Den må være grundig, forutsigbar og kunnskapsbasert. Et av løftene i Hurdalsplattformen er at grunnfinansieringen skal opp. Å holde dette løftet ville vært en lovende start for å kunne levere på de stadig økende forventningene fra statsråden. Et annet løfte i regjeringsplattformen er en tillitsreform i kunnskapssektoren. Den tillitsreformen må også gjelde hvis kunnskapssektoren skal pusses opp.

Når det er sagt, er det verdt å spørre seg om vi nå er vitne til en dreining av definisjonen av tillitsreform. Borten Moe refererer hyppig til tillitsreformen når han ønsker å løse enda flere arbeidsoppgaver innenfor samme budsjett. Lovnaden om at tillitsreformen skulle bygges nedenfra, ser ut til å ha gått i glemmeboken.

Ekstrem oppussing koster

På kontaktkonferansen delte Borten Moe egen erfaring fra oppussing av kårboligen. Det ble visst dyrt. Hva den ekstreme oppussingen som står foran oss, skal koste, er uklart. Men hvis den skal tas innenfor budsjettet, er det mulig det ender med finpuss.