Det relevante universitetet

«Vi må satse på kortere kurs og seminarer og sørge for at vi er relevante for samfunnet og arbeidslivet.»

Bak dette «vi-et» stod statsminister Erna Solberg, der hun på regjeringens kontaktkonferanse for høyere utdanning 12. januar tok til orde for at universitetene måtte legge om til kortere utdanninger. Ved hennes side stod forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim, som varslet at regjeringen nå vil legge frem en egen strategi for desentralisert og fleksibel undervisning.

«Det skal bli enklere å fylle på litt underveis», la han til. «Ingen skal gå ut på dato.»

Livslang læring

Regjeringen har det siste året gjort livslang læring til en av sine politiske hovedsaker, og denne våren legges grunnlaget for en reform som vil ha stor betydning for både arbeidslivet og de høyere utdanningsinstitusjonene. Arbeidsrelevansmeldingen, som skal styrke kvaliteten og arbeidsrelevansen i høyere utdanning, legges fram. Det gjør også stortingsmeldingen om styringspolitikk, der et forslag til nytt finansieringssystem for universiteter og høyskoler er en viktig og omdiskutert del. Dette finansieringssystemet skal, som følge av Ap, Sp og Frps uvanlige allianse i Stortinget, premiere «relevant arbeid etter endt studium» og «opprettelse av mindre og fleksible emner og moduler som arbeidslivet etterspør».

Nøkkelordet er altså «relevans». Å være «relevant» er ifølge bokmålsordboka noe som «vedkommer saken», eller noe «betydningsfullt», men det påfallende er at «relevans» stort sett dukker opp når arbeidslivets behov diskuteres. Ikke i diskusjoner om forskningskvalitet eller studiekvalitet. Som om de universitetsansattes innsats blir mer betydningsfull hvis de tilbyr korte kurs til voksne arbeidstakere, enn når de gir unge studenter en masterutdanning.

«I tillegg til» – som hovedpremiss

Universitetenes kjerneoppdrag i dag – å gi god utdanning til rundt 300 000 studenter og levere forskning av høy kvalitet – er i aller høyeste grad «relevant for samfunnet og arbeidslivet», for å bruke statsministerens ord. Faren med en reform for livslang læring er at den ender med å forskyve ressurser fra dagens kjernevirksomhet og over til arbeidslivets skiftende behov. Og kanskje enda verre: fra dagens unge studenter til de godt voksne arbeidstakerne. Livslang læring skal verken konkurrere med eller erstatte gradsutdanningene. Kortere tilbud skreddersydd arbeidslivets ulike og endrede behov må komme i tillegg.

Hvis regjeringen vil lykkes med sin reform for livslang læring, må en forståelse av universitetenes brede samfunnsoppdrag ligge til grunn. At flere arbeidstakere skal få faglig påfyll, kan ikke gå ut over den forskningsvirksomheten som er helt nødvendig for å møte samfunnets og arbeidslivets kunnskapsbehov. Det kan heller ikke gå ut over tilbudet til dem som tar sin første utdanning.

I Markussen-utvalgets utredning (NOU 2019:12 Lærekraftig utvikling) som lå til grunn for regjeringens etter- og videreutdanningsreform, pekte utvalget på at livslang læring ikke er ment å erstatte grunnutdanningen, men at den skal komme i tillegg. De understreket at et løft for livslang læring vil kreve økt aktivitet ved universitetene og er avhengig av økt finansiering. En reform for livslang læring blir ikke vellykket hvis enda en viktig oppgave skal lempes over på de samme vitenskapelige og teknisk-administrativt ansatte som i dag sørger for god undervisning, forskning og formidling. Ansatte som, ifølge våre tidsbruksundersøkelser, allerede jobber langt ut over normalarbeidsdagen.

Dugnaden er ferdig!

En reform for livslang læring kan ikke gjøres på dugnad. Nye oppgaver krever økte ressurser. Når en reform for livslang læring er så viktig for regjeringen, forventer jeg at de prioriterer den like høyt i statsbudsjettene som i konferansetalene. Status i dag er at årlige effektiviseringskutt har gitt institusjonene mindre handlingsrom til å ivareta bredden av oppgaver og nye krav.

Det beste utfallet av «arbeidslivsrelevansvåren 2021» er at utdanningsinstitusjonene gis ressurser og frihet til å bygge opp gode og fleksible tilbud om kompetanseheving – i samspill med de ansatte og arbeidslivet – som springer ut av og styrker dagens forskning og undervisning, og ikke svekker den.

Det verste utfallet er en reform med lite ressurser og manglende forståelse for universitetene og høyskolenes brede samfunnsoppdrag.