Akademisk frihet – også et politisk ansvar

By academic freedom I understand the right to search for truth and to publish and teach what one holds to be true. This right implies also a duty: one must not conceal any part of what one has recognized to be true. – Albert Einstein

Organisasjonen Scholars at Risk (SAR), som Forskerforbundet er medlem av, tilbyr beskyttelse til forfulgte forskere og overvåker angrep på den akademiske friheten over hele verden. Det siste året har SAR rapportert om nærmere 300 angrep på forskere – fra reiseforbud og ulovlige oppsigelser, til mishandling, kidnapping og drap. Dessverre viser utviklingen at angrepene på den akademiske friheten i økende grad også skjer i Europa og Nord-Amerika, godt hjulpet av autoritære statsledere som Orban og Trump.

Forskning under press

I en tid med falske nyheter og «alternative fakta», er muligheten til fri forskning og formidling viktigere enn på lenge. Også her i Norge. Også her finnes det politikere som angriper forskningsmiljøer for å være politiserte, og etterlyser mer forskning som støtter deres eget standpunkt. Også her opplever forskere – for eksempel de som forsker på klimaendringer, lakseopprett eller ulv – uthenging og hets. Også her har forskningsrapporter blitt lagt i skuffen, fordi konklusjonen ikke passet til oppdraget.

Akademisk frihet er lovfestet

I Norge er institusjonene pålagt å fremme og verne om den akademiske friheten, gjennom universitets- og høyskoleloven. I forkant av lovfestingen i 2007 påpekte Underdal-utvalget at «som ideal synes grunntanken om akademisk frihet å stå ganske sterkt i vårt samfunn. I praksis utfordres likevel denne friheten fra mange ulike hold – ofte som en (utilsiktet) bivirkning av allmenne trekk ved samfunnsutviklingen eller ved offentlig politikk».

Denne konklusjonen står seg godt også i dag. I Norge utfordres den akademiske friheten først og fremst i møte med rammebetingelser som innsnevrer muligheten for fri forskning og formidling. Slike «allmenne trekk» kan være knapphet på tid og forskningsmidler, rigide insentiver i forskningssystemene, eller styringssystemer som ikke sikrer tilstrekkelig autonomi og faglig frihet.

Ny lov – gylden anledning

13. februar skal det nye universitets- og høyskolelovutvalget, ledet av Helga Aune, overlevere sine forslag til Kunnskapsdepartementet. Utvalget er bedt om å gjøre en helhetlig gjennomgang av regelverket for universiteter, høyskoler og studentvelferd – og foreslå en ny lov for sektoren. Vi har nå en gylden anledning til å både verne om, og styrke, to grunnsteiner i akademia: Den akademiske friheten og universitetsdemokratiet. De to henger sammen. Skal vi ivareta den faglige friheten og den institusjonelle autonomien, må det finnes demokratiske prosesser som oppleves som åpne og inkluderende. De faglige miljøene må ha forutsigbare rammer og muligheten til å planlegge langsiktig. Forskerne må sikres frihet i valg av tema, metode og publiseringskanal, og stå fritt i formidlingen av egen forskning.

Politiske fristelser

Bør politikerne holde seg unna forskningen? Nei, tvert imot. Jeg ønsker meg politikere som bryr seg om forskning, diskuterer forskning, bruker forskning i politikkutformingen og aktivt bidrar til gode rammebetingelser for forskning og høyere utdanning. Selvfølgelig skal en regjering kunne satse på bedre høyere utdanningstilbud i distriktene, eller ta initiativ til mer forskning på et viktig samfunnsområde. Men styringen må skje på armlengdes avstand.

Dessverre har det siste året gitt oss eksempler på at ikke alle klarer denne balansegangen. Overstyringen av Politihøgskolen, der departementet satte til side styrets faglig begrunnede vedtak, er helt uakseptabel. Overføringen av universitetenes eiendommer til Statsbygg, vil være et annet inngrep i institusjonenes selvstyre.

Iselin Nybø har nå varslet en gjennomgang av styringen av universiteter og høyskoler, som skal drøfte de vanskelige skjæringspunktene mellom politisk styring og institusjonell autonomi.

Det er tid for at ledelse, ansatte og studenter står sammen i et tydelig krav til norske lovgivere: Universitetene og høyskolene skal være frie og autonome, og forskere og studenter må sikres full akademisk frihet.