Hopp direkte til innhold

Hopp direkte til Søk

INFO IN ENGLISH? Find essential articles and documents in our  English section

/

English

Uvurderlige, men lite verdsatte

Av Rolf Borgos, varamedlem i Forskerforbundets hovedstyre.
Innlegg i Forskerforum nr. 8/2017.

Rolf BorgosMens fusjonene og reformene som har vært initiert fra den sittende regjeringen, har fart som en (blå) vind, så er mange fortsatt i fusjonsmodus når årets mellomoppgjør pågår. Selve fusjonene er det kanskje ikke så mye mer å skrive om, men det burde vært mer fokus på hva som kommer etter fusjonene. Én av flere utfordringer i den nye hverdagen for ansatte er de lokale lønnsoppgjørene, som er sentrale for Forskerforbundets medlemmer.

Jeg vil ikke slippe taket i universitets- og høgskolelektorenes lønnsforhold. Dette er fortsatt en svært viktig sak for mange av våre medlemmer. Høsten 2015 satte Forskerforbundet ned en arbeidsgruppe for å utrede lønnsforholdene til denne gruppen. Grasrotrapporten ble ferdigstilt vinteren 2016, og oppsummeringen viser at det er en utbredt misnøye med lønn blant medlemmene. Tre fjerdedeler av dem som var med i undersøkelsen, svarte at de var sterkt misfornøyde med egen lønn. Medlemmene påpeker at dagens lønnsnivå er urettferdig sett i forhold til lektorene i videregående skole. Noen har med rette spissformulert seg. Sett i et langt arbeidslivsperspektiv taper universitets- og høgskolelektorene en lottogevinst sammenlignet med lektorer i videregående skole. Et medlem av Forskerforbundet fortalte om en kollega, en lektor i akademia, som sa opp jobben i 2015. Vedkommende arbeider nå i skoleverket, og tjener 100 000 kr mer i året. Hadde lektoren fortsatt i akademia, ville tapet gjennom 32 år bli på 3,2 millioner bare i lønn. Eksempelet beskriver en tapt lønnsutvikling og en tapt pensjonsberegning for en kunnskapsarbeider som utdanner lektorene som velger stilling i den videregående skolen, som ikke kan aksepteres.

Lektorene i sektoren i dag (mange blir fra arbeidsgiver oppmuntret til å høyne kompetansen til førstelektor eller førsteamanuensis i forbindelse med universitetsambisjonene) og som har minst 15–20 års erfaring, besitter en enorm kompetanse som består av andre verdier enn vitenskapelig arbeid og publisering. Det er disse som i stor grad holder hjula i gang, og som er med på å utvikle profesjonsutdanningene ved dagens høgskoler, og som igjen gjør at universitet og høgskoler får sine inntekter gjennom studiepoengproduksjon. Mange underviser i hele stillinger. Kompetansen denne gruppen sitter med, blir i liten grad belønnet, fordi det i dag er førstekompetanse, antall vitenskapelige publiseringer og tellekanter som er utslagsgivende for lønnsnivået. Universitets- og høgskolelektorenes undervisningskompetanse, veiledningskompetanse og kompetanse i formidling og utviklingsarbeid teller i liten grad i lønnsforhandlingene. Undersøkelsen som er gjort blant Forskerforbundets medlemmer, gir også informasjon om at flere (42 prosent av de spurte) vurderer å søke jobb i skoleverket på grunn av lønn. Er dette begynnelsen på slutten for lektorene ved universitet og høgskoler? Vil det på sikt også kunne sies at vi har lektorer i akademia på avveier? Lønnsbetingelsene er ikke lenger attraktive nok til å bli i sektoren.

Har vi ved dette mellomoppgjøret lyktes i å løfte universitets- og høgskolelektorene? Nei, vil mange si. Potten er for liten, arbeidsgiver skyter ikke inn «egne» midler, og Forskerforbundets strategier og føringer har ulik tilnærming om bruken av den avsatte potten. Skal det gis et flatt tillegg til alle, et gruppetillegg til bestemte grupper, prosentvise tillegg, eller individuelle tillegg?

Avslutningsvis vil jeg påpeke at Forskerforbundet må fortsette å gjenta og gjenta budskapet om denne lønnsskjevheten – innenfor Unio, til arbeidsgivere, overfor politikere lokalt og sentralt, og til samfunnet for øvrig – om vi skal få gjennomslag for vårt krav.

  • Del denne siden: