Styrket norsk supermodell?

Stortingsflertallet vedtok 31. januar at regjeringen skal «fremme sak til Stortinget med forslag som bidrar til at organisasjonsgraden kan økes, som en anerkjennelse av betydningen av at mange arbeidstakere velger å være fagorganisert».

Den norske modellen med trepartssamarbeid, sterke fagforeninger, sterke arbeidsgiverorganisasjoner og sentralt koordinerte kollektive lønnsforhandlinger har gitt gode velferdsordninger, høy produktivitet, små lønnsforskjeller og høy yrkesdeltakelse. Partssamarbeidet har også vært en suksess lokalt i virksomhetene ved at samarbeidet mellom arbeidsgiver og ansatte gir bedre løsninger for begge parter. Modellen har vært bærekraftig over tid, og det er derfor flott at det arbeides med tiltak for å ivareta en av forutsetningene for modellen – nemlig organisasjonsgraden.

Den norske modellen hylles og støttes både av arbeidsgiverorganisasjoner som Blyverket i Virke, som mener at norske bedrifter nyter godt av at vi har sterke, tøffe og ryddige fagforeninger, og av regjeringen som vil videreutvikle det beste i den norske modellen og mener det er en konkurransefordel at Norge har et arbeidsliv med høy organisasjonsgrad. Modellens suksess havnet i februar 2013 til og med på forsiden av The Economist med de fete typene «The next supermodel».

Det er verdt å merke seg at vedtaket på Stortinget skjedde mot stemmene til regjeringspartiene. Regjeringspartiene mente at man må respektere dem som ikke organiserer seg, og at organisasjonsgraden er organisasjonenes ansvar ved at de må sørge for å være attraktive.

Årsakene til at de uorganiserte ikke vil organisere seg, er ikke nødvendigvis ideologiske. En fersk undersøkelse fra AFI og FAFO viser at de fleste arbeidstakere er uorganiserte rett og slett fordi de ikke har blitt spurt.

Samtidig opplever ikke alle arbeidstakere at de står fritt til å kunne å organisere seg. Svenssonstiftelsen la nylig frem en undersøkelse som viser at mange – en av ti – er uorganiserte i frykt for represalier.

Det er heller ikke de unges manglende organisering som er skyld i nedgangen, for de er like dårlig organiserte som for 20 år siden. FAFO peker på at den synkende organisasjonsgraden derimot kan skyldes at det blir flere mindre bedrifter, og strukturelle endringer i betydning av at det blir færre industrijobber og flere servicejobber.

Forskerforbundet jobber med dette gjennom å prioritere rekruttering av unge arbeidstakere som studenter og stipendiater. I tillegg har forbundet styrket innsatsen overfor fremmedspråklige arbeidstakere ved å tilby innføring i norsk arbeidsliv og organisering i tillegg til kursing i aktuelt lov- og avtaleverk.

Det er lite i eksisterende kunnskapsgrunnlag som antyder at forklaringen på den synkende organisasjonsgraden er at organisasjonenes produkt er for dårlig. Årsakene er mer sammensatte. Med utgangspunkt i Stortingets vedtak er det kanskje grunn til å håpe på at partene sammen finner tiltak som kan sikre og styrke den norske supermodellen.