Spør en uorganisert

Organisering på arbeidsplassen er avgjørende for de resultatene vi har fått i det norske arbeidslivet. Den norske modellen hylles av norske politikere og er anerkjent internasjonalt. Den er grunnlaget for våre velferdsordninger, gratis utdanning, relativt små inntektsforskjeller, høy sysselsetting og fleksibilitet i arbeidslivet, og ikke minst likestilling.

I en tid preget av sterke krav til endring og omstilling i arbeidslivet vil et godt samarbeid mellom velorganiserte parter være særlig viktig. De siste årene har likevel andelen av arbeidsstyrken som er fagorganisert, vært svakt fallende.

Faktorene som svekker organisasjonsgraden, forsterkes ved de strukturelle endringene som har skjedd i arbeidslivet (den endrede næringsstrukturen og utdanningseksplosjonen) og at nye arbeidsplasser i stor grad kommer i bransjer hvor det ikke er samme tradisjon for fagorganisering og avtaleforhold. Hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden har tatt ansvar og igangsatt et tett samarbeid for å øke organisasjonsgraden og bidra til at vi opprettholder den norske modellen.

På individnivå viser YS’ arbeidslivsbarometer og andre undersøkelser at det er et gjennomgående forhold som bidrar til å svekke organisasjonsgraden:

Mange blir ikke spurt om de vil organisere seg. En rekke bedrifter har ikke et etablert tillitsvalgtapparat eller kultur for organisering.

Afi og Fafo har i samarbeid utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for arbeidet med å styrke organisasjonsgraden i rapporten «Organisering av uorganiserte». Av om lag 1,14 millioner uorganiserte arbeidstakere er de fleste i privat sektor, og med lav utdanning. Lavest organisasjonsgrad finner en blant ansatte med svak tilknytning til arbeidsmarkedet, typisk midlertidig ansatte.

Det Afi/Fafo finner i positiv retning, er at en stor andel av de uorganiserte er interesserte i å organisere seg. Størst interesse er det blant de unge (under 36 år), og kombineres ung alder med høy utdanning og lav lønn, er interessen størst.

En gruppe som øker i universitets- og høyskolemiljøer samt øvrige kunnskapsområder, er utenlandske arbeidstakere med høy utdanning og dårlig kjennskap til det organiserte Norge og vår norske modell. Det er ikke bare å spørre dem om de vil organisere seg – de må faktisk også få innsikt i hvilke fordeler det er ved å være organisert – og forstå at dette faktisk ikke bare er akseptert av arbeidsgiver, men i stor grad også ønsket.

Forskerforbundet har i noen år gjennomført lokale kurs for utenlandske arbeidstakere i vår målgruppe. «Working in Norway» er korte kurs på engelsk med vekt på informasjon om rettigheter og en mulighet til å bli kjent med det organiserte Norge som en naturlig del av arbeidsmiljøet. Denne måneden har vi også etablert et sentralt Working in Norway-kurs – og det møter like stor interesse og deltakelse som de lokale kursene har møtt.

Om mange av de uorganiserte er interesserte i fagforeningene, men ikke blir spurt – så hvorfor ikke spørre en uorganisert!