Har du ingen ambisjoner?

«Har du ingen ambisjoner, da?» Kanskje var det et betimelig spørsmål, men selv etter 21 år kom det litt overraskende. Som ledere i Forskerforbundets sekretariat setter vi alltid av noe tid til lederutvikling gjennom året. Og det er bra. Av og til stopper vi opp og stikker hodet opp over skyen av rutiner og hastesaker og ser litt på de større perspektivene og målsettingene. For det første ser vi om vi er på rett vei, og for det andre er det god mentalhygiene. Selv bor jeg på Ski, hvor det høyeste punktet er fartsdumpen utenfor postkassen vår. Det er ikke alltid så lett å få perspektiv fra det punktet. Mine beste naturopplevelser har jeg i grunnen i fly, høyt over skyene. Derfor sørger jeg alltid for å få vindussete.

Men tilbake til spørsmålet fra konsulenten vi for tiden bruker på ledersamlingene våre: «Har du ingen ambisjoner, da?» Av bakgrunn er jeg teolog. Jeg tror på Gud, og en gang hadde jeg en ambisjon om å bli prest. Men gjennom studietiden var jeg også leder i Norsk studentunion sentralt, lokallagsleder, satt i fakultetsråd, fagutvalg og så videre. Før det hadde jeg sittet i elevråd og vært klassetillitsvalgt, helt tilbake til barneskolen. Jeg tror nemlig også på det organiserte Norge og på tillitsvalgtrollen. Det går som en rød tråd gjennom livet mitt, og det er få ting jeg vurderer høyere enn det.

Dette er ingen religiøs tro, men en tro som like fullt er dypt forankret i meg. Jeg tror på demokrati, på medbestemmelse – at ansatte selv er med på å fatte beslutninger for sin egen virksomhet og sitt eget arbeid. Jeg tror på forhandlingsrett og trepartssamarbeid mellom staten, arbeidsgivernes og de ansattes organisasjoner. Og vi har kommet langt. Vi har gode medbestemmelsesordninger og mange framforhandlede rettigheter i Norge. Men godene har ikke kommet av seg selv. Det er fagforeningene som har kjempet dem fram. Nå er disse ordningene under press, og det skjer samtidig som organisasjonsgraden i Norge i fjor falt til under 50 prosent. Da må vi rope et varsku. Det er verdt å stå sammen som fagorganiserte. Derfor er jeg glad for å jobbe i en fagforening.

Da jeg fikk tilbud om å bli organisasjonssjef i Forskerforbundet, tok jeg imot jobben med glede. Jeg tror på fagforeningenes plass i samfunnet vårt, men jeg har også en grunnleggende tro på forskning og utdanning. Forskning og utdanning forklarer oss som mennesker og bringer oss videre som samfunn. Derfor må forskningen være fri overfor politiske og økonomiske lojaliteter. Forskeren må ha frihet i valg av tema, metode, gjennomføring og publisering. Det må være lik rett til utdanning, offentlig utdanning må være uavhengig av skolepenger og studentenes sosiale bakgrunn, og utdanningen må være forskningsbasert. I Forskerforbundet får jeg utløp for alle disse ambisjonene.

Så tilbake til spørsmålet: «Har du ingen ambisjoner, da?» Jeg har jo plenty av ambisjoner! Det er nettopp derfor jeg jobber i Forskerforbundet. Det han egentlig spør om, er om jeg ikke ønsker å jobbe et annet sted? Svaret er i grunnen enkelt: «Nei, er du gæren!»