Arbeidstid anno 1919

I 1919 ble 48-timersuka innført. Arbeidsuka til vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren henger imidlertid fortsatt igjen på dette stadiet.

I en undersøkelse gjort av NIFU, oppgir de vitenskapelig og faglig ansatte at de i gjennomsnitt jobber 44,7 timer i uka, mens professorene jobber i snitt 48,8 timer (2018:2). Dette er i tråd med tidligere undersøkelser. Felles for alle undersøkelsene er at de viser at arbeidstiden for vitenskapelig ansatte er langt høyere enn avtalefestet arbeidstid i staten, og over den lovlige grensen som er nedfelt i arbeidsmiljøloven. Felles er også at tidsbruken ikke anerkjennes som et problem.

Tvert imot er dokumentasjonen tatt til inntekt for at forskningen ikke er truet. En tidligere statsråd formulerte det slik i forbindelse med den forrige rapporten om arbeidstid fra Arbeidsforskningsinstituttet i 2012: «Dette skyldes først og fremst at de har høye faglige ambisjoner og høye faglige forventninger. Det er flott med engasjement. Jeg tror neppe det er mulig, og heller ikke ønskelig, å hindre denne type ambisjonsdrevet arbeid.»

Det er mulig mange forskere opplever at de lange arbeidsdagene er selvvalgte og drevet av høy faglig ambisjon. Det er samtidig vanskelig å se bort fra at mange nok også kan oppfatte det noe annerledes. At mange i en sektor med høy grad av konkurranse om faste ansettelser og ressurser kanskje ser seg tvunget til å investere av egen fritid – ikke bare for å lykkes faglig, men i vel så stor grad for å posisjonere seg for fast ansettelse.

En medlemsundersøkelse fra høsten 2018 viser at ansatte i UH-sektoren nettopp opplever et stort tidspress og en dårligere jobb–hjem-balanse sammenlignet med andre sektorer. Godt under halvparten oppgir at de opplever god balanse mellom jobb og fritid, nesten to av tre bekymrer seg ofte for jobbrelaterte problemer i fritiden, og kun tre av ti sier seg enige i at de har god tid til å utføre kjerneoppgavene sine innenfor ordinær arbeidstid (AFI 2/2019).

Det bør være en målsetting at pålagte oppgaver lar seg løse innenfor ordinær arbeidstid. Dersom man har avsatt like deler av arbeidstiden til undervisning og forskning, så skal det være like mye tid igjen til forskning innenfor alminnelig arbeidstid etter at undervisningen er unnagjort. Så kan den enkelte selv velge å arbeide utover dette.

For at forskeryrket skal kunne være attraktivt, må også arbeidstiden tåle en sammenligning med andre mulige karrierevalg. Da er det nødvendig å sikre tilstrekkelig tid og ressurser slik at det er mulig å kombinere en forskerkarriere med familie og barn.

Forskerforbundet har i tråd med dette foreslått at det avsettes midler til å gjennomføre en undersøkelse av arbeidsvilkår og karrieremuligheter som kan gi et bedre grunnlag for å gjøre forskerkarrieren mer attraktiv og bedre rekrutteringen.

Kanskje kan det være et første skritt på veien mot å anerkjenne at dagens tidsbruk er et problem.