Misbruker postdoktorstillingen

Antallet postdoktorer har økt, ikke bare i UH- og helsesektoren, men også i instituttsektoren. Likevel får mange postdoktorer aldri den kvalifiseringen stillingen er ment å gi.
– Postdoktorene har blitt arbeidshester som gjør helt ordinære forskningsoppgaver, mener Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind, og oppfordrer institusjonene til å rydde opp.

Deltakerne på Forskerforbundets sektorseminar for instituttsektoren 2019

Deltakerne på Forskerforbundets sektorseminar for instituttsektoren 2019

NIFU, HI, FFI, NIBIO, TØI, FHI – det var tett mellom forkortelsene da tillitsvalgte fra den statlige instituttsektoren møttes til sektorseminar 28. og 29. mars. Også de tillitsvalgte i instituttsektoren er opptatt av midlertidighet og Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind benyttet anledningen til å adressere den økte bruken av postdoktorer.

Ansettelse som postdoktor skal ha kvalifisering til vitenskapelig toppstilling som hovedformål, og derfor skal stillingen designes og rendyrkes til dette. Likevel har antall faste toppstillinger på ingen måte økt i takt med bruken av disse rekrutteringsstillingene. En undersøkelse fra 2015 viste at kun 14 % av postdoktorene hadde oppnådd professorstilling åtte år etter endt postdoktorperiode, og hele 40 % hadde forlatt utdannings- og forskningsinstitusjonene (NIFU Arbeidsnotat 2015:15). Ved universitetene har man argumentert for at de også dekker behovet utenfor akademia, men når alle de forskingsutførende institusjonene nå ansetter postdoktorer, er dette mindre reelt.

– Virksomheter som får finansiering fra Forskningsrådet må inngå utviklingsavtaler for å bruke postdoktorstillingen og her spesifiseres flere konkrete ferdigheter som skal utvikles i løpet av ansettelsesperioden, framhever Lind. Men mange institusjoner benytter postdoktorene som høyt kvalifiserte arbeidshester som gjør unna ordinære forskningsoppgaver. Det strider mot intensjonen og regelverket, som klart slår fast at postdoktorene skal arbeide med selvstendig forskningsarbeid som gir grunnlag for videre kvalifisering, sier Lind.

Hun mener postdoktorstillingen mange steder blir en skjult form for midlertidighet.
– Fordi postdoktorstillingen er en åremålsstilling, holdes den utenfor midlertidighetsstatistikken. Men slik stillingen misbrukes mange steder, blir den i realiteten en ordinær, midlertidig forskerstilling, sier hun.

Dette problemet ble også reist av Underdalutvalget i sin rapport om stillingsstrukturen i UH-sektoren, som anbefalte innstramminger. Forskerforbundet har støttet dette. 

– Vi trenger at ordlyden i forskriften skjerpes og at omfanget reduseres. Det må være rom for alternative faste karriereløp for forskere som ikke har vitenskapelig lederstilling som eneste mål, sier Forskerforbundets leder.

Nå oppfordrer hun også institusjonene til å ta grep. Tidligere har postdoktorstillingen vært mest i bruk ved universiteter og høyskoler, men bruken har økt betydelig også i helse- og instituttsektoren.
– Jeg forventer at Iselin Nybø er tydelig i sitt budskap både til helsesjefer, instituttledere og rektorer – postdoktorene skal gis det kvalifiserende karriereløpet de har krav på. Man skal ikke bruke den stillingen om man ikke mener fagkompetansen er essensiell og er villig til å investere i vedkommende, avslutter Lind.