A) Fra et foredrag av professor Geir Høgsnes i 2004
B) En vurdering av analysen til Geir Høgsnes

A) Fra et foredrag av professor Geir Høgsnes i 2004

På Forskerforbundets tariffkonferanse for tillitsvalgte i statlig sektor 15. juni 2004 presenterte Geir Høgsnes en oversikt over utviklingstendenser i den starlige lønnsdannelsen. Det følgende tar utgangspunkt i noe av disposisjonen til Høgsnes fra den gang.

Høgsnes konstaterte at statsansatte med lang utdanning hadde vært lønnstaperne gjennom de siste tretti årene. Eksempelvis gikk professorene ned fra vel dobbelt så høy lønn som mannlige industriarbeidere i 1975 til ca. 50% høyere lønn på slutten av 1990-tallet. Underdirektørene i sentraladministrasjonen hadde hatt en tilsvarende reduksjon i samme periode.

I følge Høgsnes skyldtes denne utviklingen i hovedsak LO og deres prioriteringer som innebar:

• Solidarisk lønnspolitikk, ikke kun lik lønn for likt arbeid.
• Mindre lønnsforskjeller mellom høyt og lavt lønnede.
• Lavlønnsprofil i sentrale lønnsforhandlinger.

Høgsnes mente at grunnlaget for at LO hadde vunnet fram i denne striden var sammensatt. En av de viktigste grunnene fant han i forholdet mellom lønnsdannelse og økonomisk politikk mer generelt, og nevnte fire momenter:

• At lønnsdannelsen i Norge først og fremst hadde vært betraktet som en viktig faktor i forhold til makroøkonomisk planlegging.
• Dette innebar en lønnsdannelse preget av sentralisert koordinering i Norge.
• LO hadde i denne sammenhengen spilt en sentral rolle med hensyn til å holde lønnsveksten nede i de sentrale oppgjørene.
• LO hadde organisert den delen av arbeidsmarkedet som hadde vært viktig for å sikre en balansert og bærekraftig økonomisk utvikling i det Høgsnes omtalte som en såkalt ”åpen økonomi”.

Høgsnes mente at dette perspektivet på lønnsdannelsen forsterket med det økonomiske tilbakeslaget som kom i kjølvannet av oljekrisen på tidlig 1970-tall, gjorde at myndighetene ville unngå ledighet gjennom forsterket samarbeid mellom partene og staten. Dette ble starten på de såkalte kombinerte oppgjørene, bedre kjent som ”Kleppepakkene”. En slik politikk ga LO større makt, ikke bare over lønnsdannelsen for egne medlemmer, men også over medlemmer av andre forbund. LO beholdt makten på tross av at de konkurrerende hovedsammenslutningene AF og YS ble stiftet midt på 70-tallet som en slags motvekt til LO.

Selv den mer liberalistiske dreiningen av statsforvaltningen ved inngangen til 1980-årene medførte ikke særlige endringer av perspektivet på lønnsdannelsen og maktrelasjonene i arbeidslivet. Høgsnes påpekte i denne forbindelse at det planorienterte perspektivet på lønnsdannelsen ble opprettholdt, og at LO beholdt sin posisjon som representant for interessene på arbeidstakersiden. Denne institusjonelle forankring til den tradisjonelle sentraliserte lønnsdannelsen, hevdet Høgsnes videre, viste seg så sterk at politiske linjeskift fikk mindre betydning. Både meklingsinstituttet og Rikslønnsnemnda fortsatte som viktige aktører i lønnsdannelsen.

Denne sentraliserte forankringen ble, i følge Høgsnes, forsterket gjennom det tilbakeslaget som kom med oljeprisfallet i 1986 og regjeringsskiftet. Ledighetspresset innebar statlig diktat, og med støtte fra LO og NHO. Lønnsreguleringsloven som virket fra 1988 og ut 1989 satte et øvre tak på lønnsveksten, og innebar en sterk omfordeling til fordel for lavt lønte. I denne perioden rammet dette både privat og offentlig ansatte med relativt høy lønn.

Denne moderasjonslinjen ble forankret i Solidaritetsalternativet på begynnelsen av 1990-tallet og trepartssamarbeidet LO, NHO og staten. Solidaritetsalternativet innebar lønnsmoderasjon kombinert med like kronetillegg til alle i sentrale lønnsforhandlingene. Dette trepartsamarbeidet hadde derimot liten kontroll med det som skjedde i lokale forhandlinger i bedriftene, for eksempel for funksjonærgruppene i privat sektor hvor alt ble forhandlet lokalt.

I følge Høgsnes ble forhandlingsstrukturen viktig for å forstå den relative lønnsutviklingen. I stat og kommune hvor alle oppgjørene var sentralt styrte, ble de lavest lønte prioritert. Tilsvarende i privat sektor med normallønnsavtaler som for eksempel transportsektoren og varehandelen. Når det derimot gjaldt overenskomster med betydelig innslag av lokal lønnsdannelse eller overenskomster hvor all lønnsdannelse skjedde lokalt, dominerte ikke lavlønnspolitikken. I motsetning til offentlig sektor ble det overveiende gitt prosentvise tillegg i områder hvor all lønnsdannelse skjedde privat.

Problemet med at de høyt utdannede fremsto som taperne i forhold til Solidaritetsalternativet ble tatt opp i det første Holden-utvalget (NOU 2000:21), og anbefalingen var å få til mer lokal lønnsdannelse.

Oppgjøret i 2002 markerte vendepunktet. Av en ramme på 6% ble 1,5% avsatt til sentrale justeringer mens 2% ble avsatt til lokale forhandlinger.

Konklusjonen til Høgsnes i foredraget på tariffkonferansen i 2004 var at langt større lokal lønnsdannelse var det beste tiltaket for å snu den negative utviklingen.

B) En vurdering av analysen til Geir Høgsnes

Etter Forskerforbundets vurdering tegner Høgsnes et riktig bilde av utviklingen. Han kunne også ha nevnt at den evalueringen som ble gjort av statens lønnssystem i 2000 av en partssammensatt arbeidsgruppe med staten og hovedsammenslutningene, også pekte på at de like kronetilleggene var blitt problematisk for store grupper av statsansatte.

Derimot anviser, etter vår oppfatning, ikke Høgsnes den rette medisinen.

Mens Høgsnes anbefaler mest mulig lokal lønnsdannelse i staten for å snu den negative lønnsutviklingen, mener vi at den tredelte modellen med prosentvise tillegg på tabellen (evt. kombinasjon av krone- og prosenttillegg) sentrale justeringer og en vesentlig avsetning til lokale forhandlinger fortsatt fremstår som det beste alternativet i staten. Ikke minst gir den tredelte modellen en bedre garanti for at minstelønnsaspektet også blir ivaretatt.

Gjennom det sentrale tillegget (fra 2002) og de lokale forhandlingene tar våre medlemmer stort sett ut pro rata. Gjennom de sentrale justeringene kan vi derimot hente mye. Oppgjøret i 2002 gir en god illustrasjon på dette. Av en pott på 1,5% til sentrale justeringer tok våre medlemmer ut en andel på ca. 3,2%.

Den vesentlige forskjellen mellom statlig og privat sektor er at i staten fastsettes de disponible rammene i sentrale forhandlinger, mens virksomheter i privat sektor står friere til å bestemme sine egne økonomiske rammer. I statssektoren er det innenfor rammens elementer vi kan hente ut mer enn pro rata, og justeringsoppgjørene er de facto vår eneste mulighet til å få vesentlig mer ut av den sentrale potten enn pro rata. Så lenge virksomhetene i forskning og høyere utdanning i tillegg viser liten vilje til å skyte inn egne midler i de lokale lønnsforhandlingene, har vi til nå i vår sektor måttet innrette oss etter den sentralt fastsatte rammen i staten. (Som påpekt i rapporten er nettopp det forholdet at andre virksomheter i staten skyter inn betydelige midler i lokale forhandlinger en viktig årsak til at våre medlemmer får en lavere lønnsglidning enn andre grupper av statsansatte. Dessuten er det et stort problem at virksomhetene våre i liten grad bruker høyere lønnsalternativer enn minimumsplasseringer ved tilsettinger.)

Det største problemet for oss gjennom perioden fra 1970-tallet og fram til 2002 har som påpekt av Høgsnes, vært lavlønnsoppgjørene med det like kronetillegget på tabellen. Siden tabelltilleggene har tatt mellom 65 og 85% av den disponible rammen ved oppgjørene, var vi dømt til å tape hvert eneste år. Symptomatisk i så måte er AFs noe spesielle reklamekampanje i 1995 med parolen ”Vi har tapt 21 lønnsoppgjør på rad”.

Den skjeve lønnsutviklingen skyldtes først og fremst forhandlingsmakten. Ved at LO var den desidert største hovedsammenslutningen i staten, samt at YS gjennomgående organiserte arbeidstakere fra samme sjikt som LO, ble lavlønnsoppgjørene en manifestasjon av LOs makt. Med LOs velsignelse ble staten et ”utstillingsvindu” for ”ansvarlige” lønnsoppgjør.

Etter at store LO-bastioner som Posten og NSB gikk ut av det statlige tariffområdet ble maktposisjonene betydelig forskjøvet. LO mistet mye av sin dominerende makt. Unio er, ikke minst etter at Forskerforbundet ble medlem, blitt en klart tyngre aktør enn det for eksempel AF var.

Trepartssamarbeidet mellom Unio (UHO), LO og YS som har virket fra 2002, har gitt de tre organisasjonene en forhandlingsposisjon som ifølge forsker Torgeir Aarvaag Stokke er historisk enestående. I tillegg til at de tre hovedsammenslutningene nærmest har ”diktert” fordelingen av den økonomiske rammen på de ulike elementene, har de også klart å drive opp den økonomiske rammen ved flere oppgjør.

Forskerforbundet har hatt gevinster av samarbeidet. Selv med små justeringspotter har vi fått uttelling for strategisk viktige grupper. Overføringen av førstestillingene og senere postdoktor fra lønnsspenn til lønnsramme er kanskje den største gevinsten.

Forrige (Vedlegg 2)
Tilbake til hovedside - Lønnspolitisk strategi