A) Beregninger fra Statens lønnskomité av 1988
B) Beregninger fra Geir Høgsnes (videreført av Bjørn Berg)
C) Undersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning (ISF)
D) Forskerforbundets lønnsstatistikker
E) Statistisk sentralbyrå

A) Beregninger fra Statens lønnskomité av 1988

Statens lønnskomité av 1988, som skulle legge fram forslag til et nytt lønnssystem i staten, fikk med utgangspunkt i Statens sentrale tjenestemannsregister (SST) utført beregninger om lønnsutviklingen for stillingsgrupper i staten i perioden 01.10.1978 til 01.10.1989. Beregningene baserte seg på såkalte identiske personer, dvs. man kartla lønnsutviklingen for hver enkelt ansatt i de enkelte stillingskodene.

Gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle stillingsgruppene i denne elleveårsperioden var på 140,7%.

Kontorfullmektigene lå på topp med en lønnsutvikling på 185,3%.
I bunnen lå professorene med en lønnutvikling på 82%.

Tilsvarende beregninger utført i 1992 viste den samme negative utviklingen i perioden 1978 til 1991.

Når det gjaldt de administrativt ansatte, hadde førstekonsulentene en gjennomsnittlig lønnsutvikling i perioden 1978 til 1989 på 114,9%, mens byråsjefenes lønnsutvikling var på 112,3%, underdirektørenes lønnsutvikling var på 105, 2% og ekspedisjonssjefene hadde en lønnutvikling på 93,0%.

Med hensyn til de teknisk ansatte hadde ingeniørene i denne perioden en lønnsutvikling på 161,8%, avdelingsingeniørene på127,7% og sjefingeniørene på 108,0%.

Det forelå ingen beregninger for de bibliotekfaglig ansatte.

B) Beregninger fra Geir Høgsnes (videreført av Bjørn Berg)

Beregninger som forsker Geir Høgsnes ved Institutt for samfunnsforskning gjorde for perioden 1973 til 1991, bekreftet den negative lønnutviklingen for professorer. Mens denne gruppen i 1973 hadde en lønn som lå nærmere 2 ½ ganger gjennomsnittslønnen til mannlige industriarbeidere, var professorlønnen i 1991 sunket til 1 ½ ganger industriarbeiderlønn.

Også andre grupper som stipendiat, førsteamanuensis og høgskolelektor hadde en betydelig negativ lønnsutvikling i den samme perioden.

Fra 1991 til 2005 er kurven for professor flatet noe ut og ligger fortsatt på nivå ca. 1 ½ ganger høyere enn industriarbeiderlønn. Tilsvarende utflating av kurvene (men med litt større svingninger) finner vi for førsteamanuensene og høgskolelektorene, mens stipendiatene som i 1973 hadde et lønnsnivå som lå ca. 25% over gjennomsnittslønn for mannlig industriarbeider fra 1998 til 2005 har stabilisert seg på et lønnsnivå som er ca. 95% av industriarbeiderlønn.

C) Undersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning (ISF)

ISF-rapport 2003:6 ”Forske eller administrere: Hva lønner seg?” av Røed og Schøne analyserer lønnsutviklingen i perioden 1991–2001 for saksbehandlere/utredere med høyere utdanning som er ansatt i universitets- og høyskolesektoren i staten. Hensikten med undersøkelsen var å beskrive hvordan lønnsutviklingen har vært for denne gruppen av administrativt ansatte sammenlignet med vitenskapelig ansatte innenfor samme sektor.

Undersøkelsen opererer med begrepet netto lønnsforskjeller, og definerer dette som den lønnsforskjellen som er igjen etter kontroll for sammensetning med hensyn til kjønn og kompetansegivende egenskaper. Følgende resultater fremkom:

• Førstekonsulentene innenfor universitets- og høyskolesektoren (”våre” førstekonsulenter) har hatt en gunstigere lønnsutvikling enn førstekonsulentene i resten av staten.
• Kontorsjefer som arbeider innenfor universitets- og høyskolesektoren har i hele perioden hatt lavere timelønn enn kontorsjefer i resten av staten.
• For avdelingsdirektørene er, med unntak av årene 1993, 1995 og 1997, lønnsforskjellene små.
• Når det gjelder analysene av gjennomsnittlig årlig reallønnsvekst i perioden 1991 til 2001 har de vitenskapelige stillingene hatt en mer positiv lønnsutvikling enn de administrative stillingene.
• Blant de vitenskapelig ansatte kom førstelektorene dårligst ut, mens professorene hadde den høyeste lønnsveksten.

Undersøkelsene inneholdt også en del slutninger omkring avkastningen av intern ansiennitet og avkastningen av eksterne stillingsskift, som vi ikke går inn på her.

ISF-rapport 2004:4 ”Forskernes plass i den norske lønnsfordelingen” av Røed og Schøne analyserer lønnsutviklingen for forskere og undervisningspersonell innen den statlige universitets- og høyskolesektoren, og andre statlige institusjoner i Norge som har vitenskapelige stillinger. Hensikten med undersøkelsen er å plassere disse offentlig ansatte forskerne i den nasjonale lønnsfordelingen for høyt utdannende arbeidstakere, dvs. å gi en beskrivelse av gruppens lønnsnivå, lønnsspredning og lønnsutvikling sammenlignet med tilsvarende grupper i privat sektor, og innenfor andre deler av det offentlige.

Timelønn er den avhengige variabelen i analysene. Denne konstrueres fra informasjon om de ansattes totale månedsfortjeneste og arbeidstid. Total månedsfortjeneste inkluderer grunnlønn (fast avtalt lønn inklusive faste pensjonsgivende tillegg), bonuser og provisjoner, og uregelmessige tillegg. Følgende resultater fremkom:

• Statsansatte forskere har omtrent samme timelønn som andre høyt utdannede arbeidstakere i staten.
• Høyt utdannede i privat sektor har i gjennomsnitt et høyere lønnsnivå enn høyt utdannede i offentlig sektor.
• Gjennomsnittet for ansatte i privat sektor ligger mellom 25 og 30 prosent høyere enn gjennomsnittet for ansatte i staten.
• Det sammenlignbare tallet i forhold til kommunalt ansatte er mellom 18 og 19 prosent. 
• Den gruppen forskerne har identifisert som forskere innen privat sektor, har betydelig lavere gjennomsnittlig timelønn sammenlignet med andre ansatte med høy utdanning i privat sektor, men ligger høyere enn ansatte i både statlig og kommunal sektor.

Når nettolønnsforskjellene mellom de statsansatte forskerne og de andre gruppene beregnes for individer av samme kjønn, med samme generelle kompetanse; år utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet, fikk forskerne følgende resultater:

• Ansatte i ”privat sektor ellers” har en timelønn som er over 30 prosent høyere enn statsansatte forskere, mens timelønnen til forskere i privat sektor bare er 15 til 20 prosent høyere.
• Videre har ”statsansatte ellers” ca. 5 prosent og ansatte i kommunal sektor ca. 10 prosent høyere timelønn enn de statsansatte forskerne.

I forhold til kvalifikasjonsnivå fremkom følgende nettolønnsforskjeller:

• Forskere på professornivå tjener litt mer enn arbeidstakere med samme generelle kompetanse i ”staten ellers” og litt mindre enn de som er ansatt i kommunesektoren. For denne forskergruppen er lønnsforskjellen til ansatte i privat sektor bare 15 prosent, mens den er nesten 40 prosent for de på det laveste kvalifikasjonsnivået.

ISF-rapport 2005:12 ”Forskning eller høy lønn?” av Røed og Schøne viser at statsansatte forskere i perioden 1997–2003 kommer betydelig dårligere ut enn andre offentlig ansatte med samme kompetansenivå, samt privatansatte forskere og ansatte i privat sektor med samme kompetansenivå. Resultatene viser en ytterligere negativ lønnsutvikling for vitenskapelig ansatte i forhold til rapporten fra 2004.

• I 2003 er det nettolønnsforspranget ansatte i ”privat ellers” har på statsansatte forskere på rundt 36 prosent. Dette representerer en økning på 4 prosentpoeng fra 1997.
• Det tilsvarende forspranget for forskere ansatt i privat sektor er i 2003 på ca. 17 prosent, mens ansatte i ”offentlig ellers” hadde et forsprang på ca. 12 prosent i 2003, en økning på 5 prosentpoeng fra 1997.
• Nettolønnsforskjellene mellom privat og offentlig sektor er klart størst innenfor de fagområdene som har relativt stor andel av etterspørselen fra arbeidsgivere i privat sektor rettet mot seg; teknisk naturvitenskapelige fag, økonomi- og administrasjonsfag, samfunns- og juridiske fag.

ISF-rapport 2006:3 ”Lønnsnivå og lønnsforskjeller mellom statsansatte 1987–2004” av Schøne er en videreføring av fire tidligere studier av lønnsdannelse og lønnsforskjeller i staten. Det sentrale resultatet i alle disse tre analysene er at statlige lønninger i perioden etter dereguleringen (innføringen av statens nye lønnssystem) (1991–1998) er minst like sammenpresset som før dereguleringen (1987–1990).

Denne siste undersøkelsen til Schøne viser at lønnsspredningen har økt noe i løpet av de siste årene. Spesielt interessant i Schønes undersøkelse er virkningen av de sentrale tilleggene på lønnsspredningen. Et hovedresultat i denne rapporten og i den forrige rapporten er at effekten av de sentraliserte oppgjørene på lønnsspredningen er redusert de siste årene. I perioden 1987–1998 bidrar de sentrale oppgjørene til å presse lønningene sammen. Etter 2000 er det en ubetydelig effekt av de sentrale oppgjørene på lønnspredningen. Dette skyldes i hovedsak at hovedlønnsoppgjørene i 2002 og 2004 har større innslag av prosenttillegg i stedet for kronetillegg.

D) Forskerforbundets lønnsstatistikker

Se http://www.forskerforbundet.no/Lonn-og-personal/Statistikk/

Statistikkene våre inneholder også aktuell dokumentasjon fram til og med 31.12.2006, og vi er nå i gang med nye oppdateringer.

E) Statistisk sentralbyrå

Rapporten ”Forskerrekruttering og opptrappingsplanen – Estimerte lønnsprofiler for utvalgte utdanninger på master- og doktorgradsnivå” av Torbjørn Hægeland og Jarle Møen (SSB 2007/37) trekker interessante konklusjoner. Se spesielt kapittel 7, 8 og 9. Rapporten kan lastes ned her: http://www.ssb.no/emner/04/notat_200737/notat_200737.pdf

Neste (Vedlegg 3)
Forrige (Vedlegg 1)
Tilbake til hovedside - Lønnspolitisk strategi