A) Lønnspolitisk forankring, medlemsmasse og tariffavtaler i ulike sektorer
B) En kort situasjonsbeskrivelse av lønnsutviklingen
C) Hva er årsakene til den negative lønnsutviklingen?

Når vi skal tegne et bilde av medlemmenes lønnsutvikling, må vi ikke underslå at vi også kan vise til positive resultater. Ved hvert eneste justeringsoppgjør i statlig sektor siden tidlig på 1990-tallet har vi oppnådd mer enn pro rata for våre medlemmer, og justeringsoppgjørene i staten har også hatt overslagseffekt til privat og kommunal sektor.

Overføringene av stipendiat- og førstestillingene (herunder postdoktor) fra lønnsspenn til lønnsramme har gitt disse gruppene en bedre lønnsutvikling enn de ellers ville ha fått, og våre prioriteringer av de vitenskapelige toppstillingene har bidratt til å trekke opp andre vitenskapelige stillingsgrupper i alle sektorer. Et lite, men riktig skritt på veien har også vært at de like kronetilleggene på de statlige lønnstabellene, som også har virket svært negativt inn på lønnsutviklingen for våre medlemmer i privat sektor, fra 2002 er erstattet med krone/ prosenttillegg. Dette fordi de fleste av våre medlemmer er i ”prosentområdet”.

Det vil bli svært krevende, for ikke å si umulig, å få til et lønnsløft for samtlige medlemmer til samme tid. Strategien vår forutsetter derfor at vi underveis og til ulike tidspunkt må foreta prioriteringer med fokus på ulike stillingsgrupper. Det å få til gode resultater for enkeltgrupper tror vi imidlertid vil ha overslagseffekt til andre grupper i neste omgang. I denne forbindelse kan vi nevne at de resultatene vi til nå har oppnådd for høgskolelektorer, førsteamanuenser og professorer har gitt tilsvarende uttelling for de sammenlignbare forskerstillingene både i privat og i statlig instituttsektor.

A) Lønnspolitisk forankring, medlemsmasse og tariffavtaler i ulike sektorer

Det store flertallet av Forskerforbundets medlemmer er vitenskapelig ansatte i statlig sektor, men vi har også medlemsgrupper i offentlige og private forskningsinstitutter, i administrative stillinger og i helseforetak, kommunale og fylkeskommunale virksomheter, samt innenfor tariffområder i privat sektor.

Antall medlemmer i ulike tariffområder per 1. juli 2009 (avrundet):

Lønnsforhandlingene gjennomføres i henhold til avtaleverkene i de ulike sektorene. I statssektoren er det hovedsammenslutningene som har den formelle forhandlingsretten og kan vedta eller forkaste et forhandlingsresultat. I kommunal sektor (KS-området og Oslo kommune) samt i Spekter-, HSH- og KA-områdene er det hovedorganisasjonenes forhandlingssammenslutninger som fører de overordnede forhandlingene, men hvert enkelt forbund i forhandlingssammenslutningene kan vedta eller forkaste et forhandlingsresultat. I Abelia-området forhandler Forskerforbundet på egen hånd. For nærmere beskrivelse av forhandlingsområdene, se vedlegg 1.

Unio har således en helt sentral rolle i lønnsforhandlingene innen de fleste sektorene og ivaretar våre interesser. For at dette skal skje på den best mulige måten, må forbundet være en aktiv aktør i Unios styre og en pådriver i forhandlingsutvalgene for å få gjennomslag for krav som ivaretar medlemmenes interesser.

I staten, HSH, Oslo kommune og KA skjer lønnsdannelsen som en kombinasjon av sentrale og lokale tillegg. I de øvrige sektorene skjer all lønnsdannelse for hoveddelen av Forskerforbundets medlemmer gjennom lokale forhandlinger.

Den tredelte modellen for lønnsdannelse i staten påvirker lønnsdannelsen i flere av de private instituttene hvor man bruker lønnstabell, gir gruppetillegg og individuelle tillegg.

Den vitenskapelige stillingsstrukturen i staten er også etablert i de fleste private forskningsinstituttene, ved museene og i flere forskningsmiljøer i helseforetak. Når det gjelder administrative, bibliotekfaglige og tekniske stillinger, er det store likheter i stillingskategoriene mellom privat og offentlig sektor. Dette innebærer at lønnsdannelsen i staten, spesielt for de vitenskapelige stillingene, får overslagseffekt til de andre sektorene.

B) En kort situasjonsbeskrivelse av lønnsutviklingen

Det er dokumentert at grupper av ansatte i stillinger som Forskerforbundet organiserer, i over 30 år har hatt en svakere lønnsutvikling enn sammenlignbare grupper i privat og offentlig sektor. Beregninger utført blant annet av Statens lønnskomité av 1988 samt undersøkelser og beregninger fra Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå (SSB) gir et entydig bilde av denne negative lønnsutviklingen (Se vedlegg 1 og vedlegg 2). En viktig årsak til dette er utstrakt bruk av sentrale kronetillegg.

Lønnsnivået for statsansatte forskere lå 36 % under lønnsnivået for personer med tilsvarende kompetanse i privat sektor og 12 % under lønnsnivået for andre statsansatte med tilsvarende utdanningsbakgrunn (Jf. vedlegg 2). Statsansatte forskere har også de senere årene hatt en lavere lønnsutvikling enn andre langtidsutdannede i staten. Tabellen under viser at også lønnsgapet til sammenlignbare grupper i privat sektor øker. Den viser gjennomsnittlig månedslønn og prosentvis lønnsutvikling de siste 4 årene for noen av våre grupper i relasjon til sammenlignbare grupper i privat sektor.

Også administrative stillinger i staten, som seniorrådgiver, rådgiver og seniorkonsulent, har hatt dårligere lønnsutvikling enn sammenlignbare grupper i privat sektor.

De private forskningsinstituttene hvor Forskerforbundet har mange medlemmer, er institusjoner med nær tilknytning til universitetene og høyskolene. Mange av disse sliter med dårlig økonomi, og lønnsnivået og lønnsutvikling for medlemmene her er stort sett på det samme nivå som vitenskapelige stillinger i staten. De fleste museene er organisert i HSH, og siden tariffavtalen for museene er identisk med Hovedtariffavtalen i staten må vi anta at det samme bildet gjør seg gjeldende her.

C) Hva er årsakene til den negative lønnsutviklingen?

Dette årsakskomplekset kan deles i fire – det ene er knyttet til pris, lønn og etterspørsel i offentlig versus privat sektor, det andre er knyttet til spesielle forhold på tilbudssiden av arbeidsmarkedet for forskere, det tredje er knyttet til forhandlingsregimet i offentlig sektor og det fjerde til finansieringssystemet for universiteter og høyskoler.

Det første går under navnet Baumols sykdom: Potensialet for produktivitetsvekst varierer sterkt mellom sektorene, men er begrenset for høyere utdanning. Sektoren øker samlet sett siden det er økt etterspørsel etter utdannet arbeidskraft fra andre sektorer. Men skal det offentlige ha mulighet til å rekruttere, må lønnsveksten ligge over produktiviteten i sektoren og konkurrere med lønnsutviklingen for øvrig. Dette igjen øker enhetskostnadene i offentlig tjenesteproduksjon, setter offentlige budsjetter under sterkt press og fører til offentlig armod og privat rikdom. Det er to forhold som gjør utdanningssektoren særlig sårbar for Baumols sykdom: 1. Det offentlige har markedsmakt i lønnsforhandlinger og kan i stor grad diktere lønn, og 2. det tar lang tid før redusert kvalitet på tjenestene blir synlig. Forskere og UH-lærere er i stor grad fastlåst i karrierevalget sitt, og det er derfor i kvaliteten på nyrekrutterte at endringen skjer og derfor tar det lang tid før det gir effekt.

Lønnsdannelsen for forskere påvirkes for det andre av forhold på tilbudssiden. Det offentlige har gjennom ulike rekrutteringstiltak sørget for en betydelig økning i produksjonen av doktorgradskandidater de siste årene. Det økte tilbudet av doktorer har de siste årene vært uforholdsmessig mye større enn tilgangen på ordinære vitenskapelige stillinger. Spesielt innenfor universitetssektoren er det i dag en svært stor andel utdannede forskere i midlertidige stillinger. Gjennomsnittsalderen for den første faste ansettelse i UH-sektoren er derfor over 40 år, og arbeidsgiver trenger derfor som regel ikke tilby mer enn minstelønn for å få besatt de ledige stillingene. Det er dessuten stort sett få aktuelle forskningsarbeidsplasser i hver arbeidsmarkedsregion. Hovedregelen er derfor at forskere som får en fast stilling ved et universitet eller en høyskole blir på samme arbeidsplass yrkeskarrieren ut. Den relativt lave mobiliteten i sektoren bidrar til at lønnsglidningen for forskere stort sett er langt lavere enn tilsvarende for grupper med en kompetanse som ikke i samme grad er sektor- og/eller arbeidsplasspesifikk.

Det tredje elementet i årsakskomplekset med relevans til lønnsdannelsen i offentlig sektor er at lønnsutviklingen i perioden fra 1970-tallet og fram til ca. 2002 i stor grad var preget av LOs dominans. Hovedmålsettingen i dette tidsrommet har vært preget av arbeidet med å minske lønnsforskjellene mellom høyt og lavt lønnede. I og med at våre medlemmer tradisjonelt har tilhørt gruppen ”høytlønnede” har målsettingen om lønnsutjevning rammet våre grupper. Tilleggene på lønnstabellen (som representerte mellom 65 og 75 % av disponibel ramme ved lønnsoppgjørene), ble gjennomgående gitt som like kronetillegg, slik at de lavtlønnede fikk en prosentmessig bedre lønnsutvikling enn andre grupper.

Etter at LO Stat ble redusert med hensyn til medlemsomfang (bl.a. som følge av at Posten og NSB gikk ut av det statlige tariffområdet), og trepartsamarbeidet med LO Stat, YS Stat og Unio (tidligere UHO) ble etablert i 2002, har utviklingen for noen av våre grupper bedret seg noe. Dette ikke minst fordi det rene kronetillegget på tabellen er avløst av det såkalte krone-/prosenttillegget, og hvor de aller fleste av våre medlemmer befinner seg i ”prosentsjiktet” (Se vedlegg 1 og 3).

Selv om Forskerforbundet har tatt en forholdsmessig større del av pro rata i justeringsoppgjørene i perioden 2004 til 2008, har sektoren forskning og høyere utdanning likevel hatt en svakere lønnsutvikling enn andre deler av staten. Dette skyldes først og fremst at den såkalte lønnsglidningen som i vår sektor har vært klart svakere enn resten av statssektoren, noe som har sammenheng med at:

• arbeidsgivere innen forskning og høyere utdanning i mindre grad enn andre arbeidsgivere har vært villige til å skyte inn ekstra midler i de lokale forhandlingene (2.3.3-forhandlinger i stat).
• mange av våre medlemmer, spesielt de vitenskapelig tilsatte, har i liten grad kunnet nyttiggjøre seg såkalte særskilte forhandlinger (2.3.4-forhandlinger i stat).
• mange nytilsatte i vår sektor plasseres i stillingenes minimumslønn.

Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er en fjerde faktor som virker negativt inn på lønnsutviklingen for våre medlemmer i denne sektoren. Et vanskelig hinder i lønnsarbeidet de siste årene har vært virksomhetenes nettobudsjettering, som medfører at virksomhetene selv må dekke de merutgiftene tariffoppgjørene påfører dem ut over bevilgningene. Tidligere var mange av virksomhetene gode støttespillere i det sentrale lønnsarbeidet vårt, spesielt i forbindelse med justeringsoppgjørene. I dag er de, på grunn av nettobudsjetteringen, nærmest for motstandere å regne.

Nettobudsjetteringen er også en begrunnelse mange virksomheter bruker når de avslår å skyte inn ekstra midler i de lokale forhandlingene. Det å få opp virksomhetenes budsjett må derfor bli et viktig element i lønnsarbeidet vårt. Basisbevilgningene til institusjonene i forskning og høyere utdanning må økes betydelig. I dette arbeidet må blant annet Unio mobiliseres.

Neste (Forskerforbundets lønnsstrategi)
Forrige (Sammendrag)
Tilbake til hovedside - Lønnspolitisk strategi