RETT FØR JUL 2002 oppnevnte Kristin Clemet et offentlig utvalg – Ryssdal-utvalget – som skal utrede og komme med forslag til et felles lovverk for høyere utdanning. En viktig del av utvalgets mandat er å vurdere om universiteter og høyskoler bør omdannes til ”særlovsselskaper” (statsforetak). Det betyr i så fall i praksis at de vil styres nesten som aksjeselskaper, noe som kan få store konsekvenser for de ansatte, kvaliteten på institusjonenes studietilbud og forskningens frihet.

Den sammensetning Ryssdal-utvalget har, gir grunn til å tro at Clemet ønsker en konklusjon om at foretaksmodellen – som allerede er innført i helsesektoren - også bør gjelde universiteter og høgskoler. Flere av utvalgsmedlemmene har vært sentrale i arbeidet med sykehusreformen, eller har nær tilknytning til helsesektoren. Lederen for utvalget, Anders Ryssdal, er ekspert i forretningsjuss og har tidligere ledet et utvalg som tok initiativ til omfattende privatisering i Oslo kommune. I et intervju med Forskerforum sier Ryssdal at han i første rekke betrakter valg av modell for universitetene som et juridisk spørsmål. Det er en oppsiktsvekkende uttalelse fra lederen for et utvalg som beveger seg inn i et utdannings- og forskningspolitisk minefelt. Valg av tilknytningsform og styringsmodell handler slett ikke bare om juss. Det handler i bunn og grunn om hva universitetene er og skal være.

VI KAN HÅPE på at utvalget vil skjele til andres erfaringer. Storbritannia har allerede gjennomført en ”modernisering” av universitetssektoren. De fleste britiske universiteter har avviklet det akademiske demokratiet, der rektorer, dekaner og styrer blir valgt av de ansatte og studentene i frie valg. I stedet blir universitetene styrt som en hvilken som helst annen bedrift. Dette har ikke vært noen suksess. Mange universiteter har fått store gjeldsproblemer, og enkelte er i ferd med å gå konkurs. Blairs medisin mot dette er å foreslå økte skolepenger for studentene. Forslaget har naturlig nok vakt heftig debatt, for i Storbritannia som i Norge har det vært et grunnleggende prinsipp at de offentlige institusjonene for høyere utdanning skal være åpne for alle, ikke bare de med pengesterke foreldre. Ryssdal-utvalget har fått i mandat å utrede ”gratisprinsippet”. Er dette det første skritt på veien mot studieavgifter i offentlige utdanningsinstitusjoner også i Norge?

ERFARINGENE fra Storbritannia er urovekkende i forhold til den kampanjen som nå drives for å føre markedstenkningen inn i våre viktigste institusjoner for forskning og høyere utdanning. Dessverre synes deler av sektoren selv å være rammet av fatalisme. Rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, er nok langt fra alene når han, i følge Forskerforum, tror framtida blir mer preget av privatisering, studieavgifter, fusjoneringer, større konkurranse, mer markedstenkning og jakt på alternative finansieringskilder. Universitetene må finne andre velgjørere enn staten, og studentene må betale for å få undervisning. Underdal tror også det kan bli færre fag, fordi ”ulønnsomme” fag kan bli nedlagt når markedstenkningen får råde.

DERSOM UNIVERSITETENE og høgskolene blir foretak, vil de bli ledet av åremålstilsatte ledere underlagt styrer som i økende grad består av representanter fra næringslivet. Det er vel og bra med eksterne representanter i universitetenes styrer. Det er både viktig og riktig at universitetene er seg sitt samfunnsansvar bevisst og fører en løpende dialog med sin omverden. Men universitetene er ikke bedrifter, slik en del av de nye styrerepresentantene ved for eksempel NTNU synes å tro. I følge Forskerforum kan her en Karl Glad finne på å si at ”universitetsdemokratiet er et unødvendig universitetssymbol som burde bli avskaffet”, eller en Christian Thommessen erklære at ”kompetansen når det gjelder styring sitter hos oss i styret. Jeg synes ikke det er så viktig hva som kommer frem nedenifra.”
Det er ikke tilfeldig at det er styrerepresentanter ved NTNU som sier slikt. Som det første universitetet i landet synes NTNU å ønske en modell med enhetlig ledelse der rektor ansettes som ”administrerende direktør”. Dette vil i følge Utdannings- og forskningsdepartementet kreve at styret må ha et flertall av eksterne representanter. Begrunnelsen for den nye styringsmodellen er at den vil gi mer effektiv ledelse og bedre muligheter for styring. Men den er langt på vei et farvel til demokrati og medbestemmelse når en vet at vedtaket på NTNU i tillegg innbærer nedleggelse av alle styrer på lavere nivå.

KJØR DEBATT! Ingen av de andre universitetene har så langt vedtatt tilsvarende modell. Holdningen i Bergen, Oslo og Tromsø er avventende. Men når det kommer til stykket er det ikke sikkert universiteter og høyskoler kan velge sin egen modell, slik de kan i dag. Når Ryssdal-utvalget avgir sin innstilling 1. september, kan veien være kort til en ny universitetslov som gjør institusjonene til statsforetak enten de vil eller ikke.
Innføringen av en foretaksmodell vil utvilsomt svekke regjeringens og departementets overordnede ansvar for finansiering og utviklingen av de høyere utdanningsinstitusjonene. Hvem ivaretar det nasjonale ansvaret for kunnskapsutviklingen når selvstendige foretak skal konkurrere om begrensede midler? Blir det pris eller kvalitet som blir det viktigste konkurransekriteriet?

FORSKERFORBUNDET og andre fagforeninger ved universiteter og høyskoler frykter konsekvensen av en foretaksmodell. Vi frykter for forskningens frihet og institusjonens omdømme, og vi er bekymret for de ansattes rettigheter, stillingstrygghet og mulighet til medbestemmelse. Derfor vil vi ikke sitte og vente på at utvalget har tenkt sitt. Vi vil ha en debatt nå. Ikke fordi vi er mot framskritt og endring. De fleste av institusjonene er alt i gang med omorganiseringer innenfor dagens modell. Så lenge de ansattes medbestemmelse sikres kan dette gå bra. Men om vi har så mye å lære av konservative menn fra det tradisjonelle næringsliv tviler vi på. Universiteter og høgskoler er ikke - og skal ikke være - fabrikker. Å late som det er å gå baklengs inn i framtiden.