I et innlegg i Dagbladet sist uke ønsker Kristin Clemet å "oppklare en del misforståelser" hun mener preger debatten om Ryssdal-utvalgets innstilling. Misforståelser som skyldes at debattantene – og her er medlemmer i Forskerforbundet inkludert – ikke har lest innstillingen.

Rett skal være rett: Helt sikre på detaljene i Ryssdal-utvalgets forslag kunne ingen være. Men helt uten rot i virkeligheten var ikke antagelsene. Utvalgets flertall foreslår institusjonene omgjort til selveiende og selvstendige rettssubjekter med eksternt styreflertall. Tilknytningen til staten skal avvikles. En valgt rektor skal erstattes av en ansatt daglig leder. Disse og andre forslag fra utvalget var som vi hadde fryktet.

På et punkt tok vi feil. Ryssdal-utvalgets flertall foreslår ikke at departementet skal utpeke de eksterne styremedlemmene. Det vil bare skje første gang styret oppnevnes. Senere skal styret selv peke ut nye medlemmer. Vi synes ikke det er stort bedre. Selvrekrutterende styrer smaker mer av nepotisme og ensretting enn demokrati.

Kristin Clemet forsikrer at staten fortsatt vil ha ansvaret for finansiering og regulering av høyere utdanning, og stiller seg uforstående til at noen kan tro hun vil la staten abdisere fra sitt ansvar. Det er positivt, men vi er likevel ikke beroliget. Flertallsforslaget innebærer at staten og statsråden skal holdes på en armlengdes avstand. Det må bety at det politiske og økonomiske ansvaret for sektoren svekkes. Dette er ikke et spørsmål om tillit til den enhver tid sittende statsråd, men om et robust politisk system som plasserer det overordnete ansvaret for en av våre viktigste samfunnsinstitusjoner der det hører hjemme: i Stortinget.

Statsråden sier også at kvaliteten på pensjonsordninger og sosiale rettigheter er uavhengig av eierform. Teoretisk sett kan alt bli bra. Men empirien sier noe annet. Sporene fra andre omstillinger i offentlig sektor skremmer. Vi kan ikke anbefale våre medlemmer en ordning der de risikerer at pensjonene ikke blir regulert og opptjeningstiden øker til 40 år slik tidligere Telenoransatte har opplevd.

Clemet understreker også at det er uaktuelt å gå bort fra "gratisprinsippet". I lovforslaget står det at institusjonene bare kan ta studentbetaling når undervisningsaktiviteten ikke er "fullfinansiert" fra staten. Hva betyr det? Erfaringene fra andre land er at selveide institusjoner innfører studieavgift for å bedre sin økonomi. Vil ikke vi oppleve det samme?

Vi har ikke misforstått. Vi er bare grunnleggende uenige.