I SENERE TID er det blitt dokumentert bekymringsfulle tilstander ved våre høyere forsknings- og utdanningsinstitusjoner: redusert tid til forskning, kutt i bevilgninger, svak infrastruktur og mangel på moderne utstyr. I tillegg har de ansatte lav lønn. Holdes dette opp mot alderssammensetning i sektoren og svekkingen av oljeinntektene, har forholdene ved universiteter og høyskoler allmenn interesse. I vitenskapelig stilling pensjoneres 4 av 10 ansatte i løpet av 6-10 år. Kompetansebortfallet må erstattes. Er det noen som er villig til å gå inn i dårlig betalte rekrutteringsstillinger i en sektor med ressursproblemer, for å forsøke en karrierevei som ender med en professorgasje som ligger hundrevis av tusen kroner under den lønnen man kan hente ut i et annet marked?

SÅ VEL FINANSMINISTEREN som olje- og energiministeren har nylig presentert budskapet om avtakende oljeinntekter. I den økonomiske situasjonen landet på relativt kort sikt vil befinne seg i, kommer universitetene og høyskolene til å være sentrale i den kunnskapsproduksjon og kompetanseoppbygging som skal trygge velferdsstaten og videreutvikle samfunnets økonomiske verdigrunnlag. Det arbeidet som skal utføres ved våre universiteter og høyskoler blir derfor viktigere enn noen gang - samtidig som de ressursproblemene institusjonene strir med er større enn på lenge og kampen om de gode hodene hardner til.

SÅ FÅR VI EN OFFENTLIG utredning som foreslår strukturelle endringer i sektoren. Vi kan ikke se at noen av de tiltak som Stjernø-utvalget presenterer løser de grunnleggende problemene som er skissert ovenfor. Endringsforslagene vil neppe ha den tiltenkte effekt på kvalitet eller produktivitet så lenge problemene sektoren sliter med, ikke er løst.
Stjernø har fått en meget brysom nisse med på lasset. Bare Tora Aasland kan komme ham til unnsetning gjennom realisering av regjeringens ambisjoner på feltet forskning og høyere utdanning.