Landets fire norske universiteter får til neste år 83 millioner kroner ekstra til å gjennomføre den såkalte kvalitetsreformen. Men når de samtidig mangler 140 millioner kroner på å få kompensert for den reelle lønns- og prisveksten, oppstår den paradoksale situasjonen at universitetene får mindre penger til å gjennomføre den mest omfattende reformen av høyere utdanning på flere tiår.

Det hjelper lite at staten med den ene hånden gir ekstra midler for å gjennomføre reformarbeidet i høyere utdanning når den samme staten med den andre hånden trekker inn enda større midler.

Fordi universitetene har gått over til såkalt nettobudsjettering, foretar Finansdepartementet et skjønnsmessig anslag for lønns- og prisvekst for neste år – og så får universitetene dette beløpet på neste års budsjett. Problemet oppstår når Finansdepartementets skjønn ligger under det som er det faktiske resultatet fra lønnsforhandlingene. Da blir universitetene i praksis straffet for lønnsforhandlinger som foregår langt over hodene på dem, der staten er forhandlingspart – men sender regningen for oppgjøret til institusjonene i akademia.

Mens regjeringen snakker i fagre ordelag om den økte lokale friheten ved nettobudsjettering, viser forslaget til neste års budsjett det som trolig vil vise seg gang etter gang: Finansdepartementets skjønnsmessige anslag ligger – som ethvert første forhandlingstilbud – godt under det som blir det faktiske forhandlingsresultatet. Konsekvensen for de nettobudsjetterte institusjonene blir enda trangere budsjettrammer og mindre lokal frihet. For Universitetet i Oslos del, dreier det seg om en manko på 50 millioner til neste år. Da koster den såkalte økte friheten mer enn den smaker.

Når Stortinget i de nærmeste ukene skal behandle neste års statsbudsjett, er det uhyre viktig at det retter opp urimeligheten som ligger i den skjønnsmessige kompensasjonen for lønns- og prisvekst. Norsk høyere utdanning går inn i et av sine mest avgjørende år, og sjansene for å få en reform som faktisk øker kvaliteten forutsetter midler til gjennomføringen – slik Utdannings- og forskningsdepartementet også har forutsatt.

Det eneste logiske ville være å kompensere institusjonene i høyere utdanning for de faktiske kostnadene ved lønnsoppgjørene staten gjennomfører i stedet for å tre regningen ned over hodet på allerede pressede institusjoner. Det er opp til Stortinget å rette opp urimeligheten.