Norsk næringsliv er sterkt nærsynt om det ikke ser at fremtidig suksess er helt avhengig av et sterkere engasjement i forskning og utvikling (FoU).

Ved Institutt for petroleumsteknologi og anvendt geofysikk ved NTNU i Trondheim kommer mye av forskningspengene fra næringslivet. Statoil, Hydro, BP og andre oljeselskaper har innsett at bedriftene er helt avhengig av kunnskapen som utvikles ved NTNU, og at pengene bedriften bruker på vitenskapelig utstyr, privat finansierte professorater og sponsing av studenter, stipendiater og gjesteforelesere ikke er en utgift, men en investering i egen, lønnsom framtid. Det samme har oljeselskapene som samarbeider med petroleumsmiljøene i Stavanger sett.

I Norge er det et problem at for få bedrifter tenker slik. Det er et problem for kunnskapsmiljøene, som sliter med gammelt vitenskapelig utstyr, små driftsmidler og sviktende rekruttering. Men det er også i økende grad et problem for norsk næringsliv, som står dårlig rustet for konkurransen i en global kunnskapsøkonomi. I den ferske internasjonale undersøkelsen "The World Competitivness Yearbook 2002" kommer Norge etter alle sine viktigste handelspartnere som et attraktivt land å investere i, på 17. plass av de 49 undersøkte landene. En av hovedgrunnene den svake plasseringen er at vi forsker for lite.

Når Norge skårer lavt som forskningsnasjon og ligger under gjennomsnittet i OECD-landene, skyldes det framfor alt at norsk næringsliv investerer langt mindre i FoU enn det som er vanlig i de andre OECD-landene. Norge har kunnet lene seg på rike naturressurser, vi har sluppet unna den økonomiske krisen som rammet et land som Finland, men som samtidig førte til at Finland dro seg selv opp etter håret, satset knallhardt på teknologi og kunnskap - og i undersøkelsen over attraktive investeringsland kommer på andreplass, bare slått av USA.

I en næringsstruktur sterkt preget av vår avhengighet av naturressurser og med en bedriftsstruktur med et stort innslag små- og mellomstore bedrifter, har sammenhengen mellom akademisk kunnskapsutvikling og lønnsom næringsdrift i Norge vært sterkt undervurdert. I deler av næringslivet har man til alt overmål hatt liten respekt og tro på akademisk kunnskap og forskning. Dette er paradoksalt i og med at det nettopp er akademisk spisskompetanse som ligger til grunn for at vi har blitt så rike her i landet.

Hva hjelper det å ha olje under havbunnen om du ikke vet hvordan du skal få den opp - om du mangler geologene, teknologene og ingeniørene som har blitt utdannet fra landets universiteter og høgskoler? Hvilken hjelp er det i å ha en av verdens lengste kystlinjer og verdens rikeste havområder om du verken forstår deg på beskatning eller oppdrett av fisk, kunnskap som kommer ut av sterke fiskerifaglige forskningsmiljøer for eksempel ved Havforskingsinstituttet i Bergen eller Fiskerihøgskolen i Tromsø? Og hva hjelper det å ha hatt store oljeforekomster når oljebrønnene er tomme og vi ikke har utviklet et kunnskapsintensivt næringsliv som kan konkurrere i den globale kunnskapsøkonomien?

NHO har prisverdig nok engasjert seg i å prøve å øke FoU-delen i norsk næringsliv. - Skal vi ha et kunnskapsbasert næringsliv må det satses mer på forskning, sier NHOs sjefsøkonom Tor Steig, som etterlyser gunstigere avskrivingsregler for de som satser på ny teknologi. Men avskrivingsregler for bedrifter som satser på ny teknologi er lite verdt om basis i kunnskapssystemet ikke fungerer. Og basis i det norske kunnskapssamfunnet utgjøres av de offentlige forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Det er der den nye kunnskapen oppstår, enten som resultat av egen forskning eller gjennom at internasjonale funn blir fanget opp. Og det er der kandidatene som skal arbeide både i offentlig og privat virksomhet tilegner seg kunnskapen sin. Dermed ligger det grunnleggende premisset for et kunnskapsbasert næringsliv i et velfungerende offentlig kunnskapssystem. Uten velfungerende grunnforskningsmiljøer og sterke kunnskapsbastioner som utdanner de gode hodene, blir det meningsløst å snakke om avskrivingsregler og skatteinsentiver ganske enkelt fordi vi vil mangle FoU-innholdet avskrivingen skal basere seg på.

Skal norsk næringsliv være konkurransedyktig i tidene som kommer, må det øke sin egen FoU-aktivitet og bli mer kunnskapsintensivt. Men i tillegg må næringslivet innse hvor tett båndet er til det offentlige utdannings- og forskningsmiljøet, og være med å ta ansvaret for kunnskapsbyggingen her i landet, fra grunnskole til professornivå. I stedet for å rynke på nesen over akademia og opprettholde gamle myter om de akademiske miljøene som livsfjerne og unyttige, bør norsk næringsliv fjerne skylappene, se seg rundt og oppdage hvilken potensiell gullgruve av kunnskap som eksisterer, kanskje rett i nabolaget. For all spisskompetansen bor ikke i Oslo. Den finnes spredt ut over hele landet, i kunnskapsmiljøer i Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det regionale næringspotensialet som ligger i et samarbeid mellom det regionale næringslivet og disse kunnskapsmiljøene er enormt. Norsk næringsliv bør bruke mer energi på å oppdage og vise hvor viktig spisskompetansen er for næringsutviklingen og lønnsomheten. Ikke før næringslivet bidrar til en slik positiv holdning kan man forvente at Norge står bedre rustet til konkurransen i en global kunnskapsøkonomi, at dette landet oppfattes som et attraktivt land å investere i - eller at flere norske ungdommer ser det som attraktivt å satse på en karriere innenfor for eksempel realfagene - et område der både forskningen og bedriftene allerede ser klare tegn til en dyp rekrutteringskrise.

Kan norsk næringsliv bidra til å knytte bånd til kunnskapsmiljøene, har det gjort både seg selv og akademia en stor tjeneste. Kanskje kan endatil Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman da innse at akademia ikke bare utdanner offentlige byråkrater, men hvor viktig akademia er for norsk næringsliv.