Professor Edgeir R. Benum spør i sin kronikk 22. mai hvor amerikanske universiteter er på vei når store selskaper sponser stadig mer forskning og krever å få diktere betingelsene for forskningen. Benums grelle eksempler fra USA er tankevekkende og relevante også for Norge. Men det største problemet i Norge er paradoksalt nok det motsatte fra USA: I Norge er det for liten kontakt mellom næringsliv og akademia; forskere inngår i for liten grad i et akademisk-industrielt kompleks.

Når Norge skårer lavt i bevilgninger til forskning og utvikling (FoU) sammenlignet med andre OECD-land, skyldes det framfor alt næringslivets lave FoU-innsats. Norsk næringsliv bruker lite både av tid og penger på FoU, og holdningen er fremdeles i skremmende stor grad at akademia både er livsfjernt og lite relevant for industri og næringsliv.

Denne berøringsangsten med akademia kommer norsk næringsliv til å måtte svi for. NHO er klar over det, regjeringen er klar over det, kunnskapsmiljøene er klar over det. De som viser seg å ha problemer med å ta konsekvensen av at konkurransefortrinn nummer én i en global kunnskapsøkonomi er spisskompetanse, nytenkning og oppfinnsomhet, er store deler av norsk næringsliv selv. I hvert fall tror de tydeligvis at kompetansen og oppfinnsomheten kommer helt av seg selv, ut av intet.

Blindheten for akademias nytte er så langt framskreden i Norge at mange ikke ser skogen for bare trær. Selv om det er akademisk spisskompetanse og FoU vi lever av og som har gjort oss i stand til å hente opp olje og gass, til å beskatte og drive oppdrett langs kysten, har vi endatil en Arbeids- og administrasjonsminister som mener akademia utdanner (unyttige?) byråkrater til det offentlige og ikke relevante kandidater til næringsliv og inntektssiden på statsbudsjettet.

Men næringslivet trenger ikke bare skolering i akademias nytte. Det trengs også en bevisstgjøring á la den Benum bidrar til i sin kronikk om hvilke premisser som må ligge til grunn for et nærmere samarbeid mellom næringsliv og akademia. Selskapene må ha respekt for at det er kunnskapsmiljøene som best vet hvordan man bedriver FoU. Det går ikke an å diktere fram eller bestille forskningsresultater. Resultatene kommer, som de store norske selskapene som har investert i FoU vet, i et lengre perspektiv.

Samtidig må forskerne selv ha etisk ryggrad til å stå imot press om raske resultater, ikke ta faglige snarveier eller gå på akkord med etablerte faglige og etiske standarder. Men samtidig som forskeren ivaretar sitt faglige- og samfunnsansvar, må hun ha respekt for at næringslivets mål i bunn og grunn er å tjene penger.

Og når pengene en dag kommer, er det bare rett og rimelig at både forskeren og fagmiljøet som har vært med å utvikle kunnskapen får sin skjerv og at opphavsrettighetene ligger der den rettmessig hører hjemme: hos de som har utviklet kunnskapen. Kunnskapssektoren trenger næringslivet. Men næringslivet trenger akademia ennå mer. Mer akademisk er det ikke.