De titusener av nye studenter som i disse dager strømmer til landets universiteter og høgskoler blir prøvesteinen for Kvalitetsreformen i høgere utdanning. Universiteter og høgskoler har fått ny gradstruktur tilpasset internasjonale avtaler. Det er lagt opp til et helt nytt undervisningssystem, med nye studieløp og økt vekt på veiledning og undervisning. Løftene til studentene er store. Greier vi å innfri dem?
Reformer gjennomføres ikke i stortingshallen eller på statsrådens skrivebord. Det er heller ikke her kvalitet i høgere utdanning skapes. Det skjer i forelesningssalene, i biblioteket, i klasserom og på kontorene. Det er her ideene settes ut i virkelighet. Derfor er resultatene fra en undersøkelse MMI gjorde for Forskerforbundet før sommeren urovekkende. Undersøkelsen viste at 40 prosent av de faglig ansatte ved universiteter og høgskoler er negative til Kvalitetsreformen. Til grunn for svarene ligger frykten for større arbeidspress og mindre tid til forskning. 2 av 3 svarer at arbeidsmengden det siste året har vært større enn tidligere. Nesten like mange tror at de også etter at reformen er gjennomført vil få økt arbeidsbelastning. 6 av 10 tror de får mindre tid til forskning når Kvalitetsreformen er gjennomført.
De ansattes uro og usikkerhet smitter over på studentene. Vil de få den kvalitet og oppfølging de er lovet? Og hva forventes det egentlig av dem når det gjelder initiativ og egeninnsats? For reformen stiller ikke bare nye krav til de som skal undervise og veilede. Også studentrollen har endret seg. Studentene vil møte en annen studiehverdag, der krav til arbeidsinnsats og deltagelse vil bli større. Kvalitet koster, og mange har vært bekymret for om det finnes nok penger og mennesker til å innfri løftene om mer og bedre undervisning. Den bekymringen skal vi ta på alvor. Men dette handler ikke bare om penger og antall lærere, det handler også om ansattes og studenters holdning til de endringer som foreslås. Reformens suksess er avhengig av en positiv innstilling hos alle involverte parter. Kanskje kreves det også holdningsendringer hos noen.
Forskerforbundet og Studentenes Landsforbund er positive til innholdet og ambisjonene i Kvalitetsreformen. Endringene vil kunne gi oss bedre undervisning og forskning. Men det kommer ikke av seg selv. Mer veiledning og bedre undervisning må ikke redusere mulighetene for å drive forskning. Ansatte og studenter må sikres reell innflytelse i styre og drift av institusjonene på alle nivåer. Studentene må få en studiefinansiering som gir mulighet til å fokusere på studier og læring, fremfor arbeid ved siden av studiene.
Vi trenger studenter som er kunnskapssøkende, kreative, deltagende og innovative, og vi trenger aktive og engasjerte ansatte som bruker egen forskningserfaring i undervisning og veiledning. Men for å få dette må politikerne sørge for forutsigbare og gode nok rammebetingelser. Hvis ikke blir Kvalitetsreformen aldri noe annet enn en skrivebordsreform.