Intet land på Norges utviklingsnivå har noen gang mottatt så store inntekter fra utvinningen av en naturressurs og utvist så høy sparing. Statens formue i blant annet Petroleumsfondet, særlig etter salg av olje- og gassandeler, er i ferd med å nå et verdenshistorisk enestående nivå, når vi ser bort fra småstater som Abu Dhabi, Brunei og Kuwait. Selv om både utvinningsvolum og priser er usikre, er utsiktene at staten i flere tiår fremover vil motta store olje- og gassinntekter.

Nå brukes olje- og gassinntektene til en uvanlig høy sparing, som i det helt vesentlige skjer på statens hender i finansiell formue plassert i utlandet for angivelig å dekke statens fremtidige pensjonsforpliktelser.

Samtidig kuttes innsatsen for forskning. Målt etter innsatsen i forskning og utvikling i forhold til bruttonasjonalproduktet, ligger Norge godt under gjennomsnittet for OECD-landene og på siste plass i Norden, med en relativ innsats på under halvparten av nivået i Sverige. I 1999 var innsatsen i forskning og utvikling cirka 20 milliarder kroner i Norge. En norsk innsats på OECD-landenes relative gjennomsnittsnivå ville ha vært cirka 26 milliarder, og på svensk nivå nesten 50 milliarder kroner.

Norske universiteter lider av en omfattende hjerneflukt og krise i rekrutteringen. Lave akademikerlønninger sammen med lave bevilgninger til forskning gjør at de  beste fagkreftene søker seg bort eller ikke søker stillinger. Dermed foregår en systematisk svekkelse av utviklingen av kunnskap i Norge.

Vårt næringsliv vil i fremtiden som i dag rimeligvis være basert på naturressurser og kunnskap, men med stadig sterkere krav til kunnskap. I konkurransen er ikke bare kostnader og priser av betydning, men også kvalitet og innovasjon. Dermed fremstår nedprioriteringen av forskning og høyere utdannelse som kortsiktig og næringsfiendtlig. Svikten i grunnleggende naturvitenskapelig og medisinsk forskning representerer en trusel for veksten i vårt ressursbaserte næringsliv.

Graden av innovasjon i norsk næringsliv er lav og synkende, som dokumentert i boken «Et verdiskapende Norge» av Torger Reve og Erik W. Jakobsen. Den lave veksten i produktivitet sammenlignet med resten av Norden er et dårlig varsel. I all rikdommen har Norge dystre utsikter som kunnskapsnasjon.

Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har et rimelig krav på langt større bevilgninger, men et like rimelig motkrav er bedre effektivitet. Kravet om større bevilgninger til forskning og høyere utdannelse må underbygges med forslag om en bedre innsats. Den varslede reform av høyere utdannelse tar sikte på en  effektivisering av norske universiteter og høyskoler, men overser personalpolitiske og økonomiske konsekvenser. Mer intensive studieopplegg, mer løpende evaluering og et utvidet studieår innebærer en større arbeidsbyrde for den faglige stab og mindre tid til forskning og faglig fornyelse. Mer undervisning og veiledning krever lærerressurser, tid og penger. Risikoen er et tap i kvalitet dersom tiltakene for effektivisering ikke følges opp av betydelig høyere bevilgninger. I dette perspektiv er Stortingsmelding nr. 27 «Om høyere utdanning» i beste fall ufullstendig, i verste fall farlig.

I 1990-årene var høyere utdannelse underlagt sysselsettingspolitikken. Den sterke veksten i allmennfaglig studieretning i videregående skole og i åpne  universitetsstudier bidro mer til å redusere ledigheten enn til å bibringe kvalifikasjoner som markedet, og dermed ungdommen selv ville ha et behov for. Uten organisatorisk eller tilstrekkelig finansiell og personellmessig tilpasning ble resultatet en kvalitativ forverring av både forskning og undervisning, til ulempe for  studenter, lærerkrefter og dermed samfunnet. Risikoen er nå at ensidige hensyn til formell effektivitet setter kunnskapsutviklingen til side, slik at resultatet blir flere, mindre gode studenter og redusert forskning i omfang og kvalitet.

Med både en stor formue og utsikter til høye inntekter, har Norge en uvanlig økonomisk handlefrihet, men landet mangler politikere med helhetssyn, visjon og  strategi. Folkeforlystelse ved sport har lenge fått mer oppmerksomhet enn kunnskap og kultur. Vinterolympiaden på Lillehammer fikk den daværende statsministeren til å anspore nasjonalt selvskryt med utsagnet om at «det er typisk norsk å være god». Vi er fortsatt rike, men stadig dummere. Våre naboland uten store olje- og gassinntekter har vært nødt til å prioritere kunnskap, og nå er det dessverre typisk norsk å være dårlig i produktivitet og innovasjon.

For å ta igjen Finland og Sverige i forskning og utvikling hadde vi måttet øke innsatsen to til tre ganger. Risikoen er selvsagt at Norge på grunn av sviktende kunnskap sakker akterut i utviklingen av produktivitet og velstand og blir forbigått av våre naboland. Spørsmålet er ikke om Norge har råd til å prioritere forskning og høyere  utdannelse, men om vi har råd til å la være.