Skal vi sikre forskningens framtid i Norge, må de beste hodene finne det interessant å bli forskere. Det gjør de ikke når forskerutdanningen ikke fungerer og en ung forskers arbeidsvilkår signaliserer at er du smart, blir du i hvert fall ikke forsker.

Nylig fikk forskningsminister Kristin Clemet overlevert en rykende fersk evaluering av norsk forskerutdanning. Rapporten er deprimerende lesning for den som trodde vi hadde en velfungerende forskerutdanning her i landet:

Det internasjonale panelet som har evaluert forskerutdanningen i Norge anbefaler grunnleggende endringer i forskerutdanningen. Det er Forskerforbundet helt enig i. Statsråd Clemet har en gyllen anledning til å gjennomføre endringene når hun i disse dager skal fylle den såkalte kvalitetsreformen med innhold og legge strukturen for norsk høyere utdanning fremover.

Fire års utdanning
Det mest radikale endringsforslaget fra evalueringspanelet er å utvide stipendiatperioden til fire år. I dag er den rene forskningsdelen innenfor forskerutdanningen tre år, mens de fleste stipendiater i tillegg har ett år med pliktarbeid. Denne tidsrammen viser seg for de aller fleste å sprekke.

Forslaget til ny gradsstruktur i kvalitetsreformen legger opp til en treårig doktorgradsutdanning på toppen av bachelor (tre år) og mastergrad (to år) - altså status quo for forskningsdelen av doktorgradsarbeidet. Evalueringspanelets forslag bryter dermed både med dagens ordning og med den foreslåtte fremtidige tidsrammen.

Forskerforbundet støtter forslaget om å utvide stipendiatperioden til fire år, der forskerrekruttene får et halvt år lenger til å forske, samt et halvt års opplæringsprogram i undervisning og vitenskapelig formidling. Pliktarbeidsåret kuttes ut. Et slikt opplegg øker sjansen for at flere blir ferdige med doktorgraden innenfor stipendiatperioden. Samtidig får de fremtidige underviserne ved landets universiteter og høgskoler viktig pedagogisk ballast til å formidle kunnskapen videre til kommende generasjoner av studenter.

Utfordringen ligger i å få fullfinansiert også det fjerde stipendiatåret - og kompensere de merkostnadene institusjonene innenfor høyere utdanning får som en følge av den utvidete stipendiatperioden og bortfallet av pliktarbeidsåret.

Gamle stipendiater
Rapporten viser at det går svært lang tid mellom avlagt grunnutdanning og opptak på doktorgradsstudiet; studentene er rett og slett for gamle når de tar fatt på doktorgradsperioden. Mens en gjennomsnittlig kandidat i humanistiske fag i USA disputerer i en alder av 36, er dette gjennomsnittlig begynneralder for doktorgradarbeidet i humanistiske fag i Norge. Dette må det gjøres noe med.

Evalueringspanelet går inn for at opptaket til doktorgradsutdanningen skal skje allerede etter det første året av mastergraden. Dette er vi skeptiske til. Så tidlig i studiet har studentene ikke kommet særlig inn i det selvstendige akademiske arbeidet. Hvordan skal studentene på dette stadiet kunne vite om de skal satse på en videre forskerutdanning? Har de så tidlig i prosessen utviklet den nødvendige faglige interessen og evnene som skal til for å foreta et slikt valg? Selv om jeg støtter forslaget om tidligere opptak til forskerutdanningen enn i dag, vil jeg hevde at det ville være mer fornuftig å foreta opptaket til doktorgradsutdanningen mot slutten av mastergradsperioden, når studentene har mer erfaring med et selvstendig akademisk arbeid og har bedre forutsetninger for å bestemme seg for å gå videre med forskning.

Bort fra dr.philos.
Rapporten om tilstanden i norske forskerutdanning peker på at et viktig problem er at flere akademiske miljøer ikke har klart å fri seg fra den gamle dr.philos.-tradisjonen, der doktorgraden ble sett på som et akademisk livsverk heller enn et akademisk svennestykke. Denne tradisjonen har vist seg særlig seiglivet innenfor humaniora og samfunnsfag. Innenfor realfag og ingeniørfag har man beveget seg raskere bort fra den gamle tenkningen og i retning mer avgrensede avhandlinger som er sammenlignbare med avhandlingene som blir skrevet i andre land. Vi har en jobb å gjøre overfor de aktuelle forskningsmiljøene i å endre denne gamle kulturen og oppfattelsen av dr.philos.-avhandlinger som målet på hva en doktorgradsavhandling skal være.

Lyspunktet i rapporten om norsk forskerutdanning er at doktorgradsavhandlingene som blir levert her i landet holder høyt nivå. Men annet var kanskje ikke å vente når kandidatene først har skrevet en halv doktorgrad på hovedfagsnivå og deretter brukt et uforholdsmessig høyt antall år på å skrive den egentlige doktorgraden. Målet må være at norske doktorgradskandidater skriver like gode avhandlinger som sine utenlandske kolleger, men at de har de samme vilkårene for å gjøre det.

Et annet problem innenfor dagens ordning som vi som jobber innenfor sektoren må ta fatt i, er den urimelig lange tiden det tar å få bedømt en doktorgradsavhandling. Mens doktorgradskandidater i Sverige har krav på å få sin avhandling bedømt innen tre uker, tar det i Norge mellom to og syv måneder. Dette er urimelig lang tid.

Hvilke vilkår?
Forskerutdanningen er en viktig faktor i rekrutteringen av norske forskere. I løpet av de ti neste årene vil nærmere halvparten av de vitenskapelig ansatte ved universiteter og høgskoler gå av med pensjon, og da må det ha blitt fylt på nedenfra i lang tid for å erstatte de som forsvinner - skal vi fortsatt holde et høyt nivå som forskningsnasjon.

Men en minst like faktor for rekrutteringen av fremtidens forskere som selve forskerutdanningen, er vilkårene stipendiater og unge forskere må arbeide under. Hvorfor skal du velge en langvarig forskerutdannelse når du tjener radikalt mye mindre enn dine studiekamerater som har tatt jobb i privat - eller offentlig - sektor? Velger du å gå inn i den videregående skolen som lektor med opprykk etter avlagt hovedfag, har du en minimumslønn som ligger syv lønnstrinn over lønna du får som doktorgradsstipendiat. Høgskolelektorer og amanuenser ligger tre lønnstrinn under. Vi unner lærerne hver eneste krone de får i lønn, men det er ingen grunn til at de som skal utdanne lærerne skal tjene så mye mindre.

Men urimelighetene stopper ikke med det: I tillegg til at du som forskerrekrutt skal tjene dårligere enn alle andre med samme kompetanse, skal du ha dårligere stillingsvern og mindre sjanse for å få deg fast stilling. Kristin Clemets statssekretær Bjørn Haugstad har sagt at forskere må ha svakere stillingsvern enn andre, og i utkastet til ny lov for universiteter og høgskoler åpnes det for at forskere skal kunne gå 12 år lenger enn alle andre grupper som midlertidig ansatte. Norges fremste arbeidsrettsekspert Henning Jakhelln mener forslaget står til stryk. Selv mener jeg en slik praksis vil virke katastrofalt på rekrutteringen av nye forskere. Hvem velger et yrke der du risikerer å ikke få din første faste jobb før du er over 45 år gammel?

Evalueringen av forskerutdanningen er et viktig innspill til riktig tid for å se på hvordan vi skal sikre etterveksten innenfor norsk forskning. Men i tillegg til selve utdanningen, må vi sikre lønns- og arbeidsvilkår som gjør at du ikke må være direkte dum for å velge å bli forsker.