NHOs direktør, Finn Bergesen jr., har i Dagens Næringsliv 7. januar argumentert for at konkurranseutsatt industri ikke vil tåle et lønnsoppgjør med høyere lønnstillegg enn industrien hos Norges handelspartnere. Han benytter også anledningen til å mene noe om offentlig sektor.

Det er imidlertid på ingen måte gitt, slik Bergesen hevder, at offentlig sektor i Norge må få mindre enn det industriarbeiderne får, og at lønnsøkningen i offentlig sektor i år må bli på maksimalt tre prosent.

Professor Geir Høgsnes har i DN 8. januar påpekt at mens offentlig sektor har fått det vesentlige av sine lønnsøkninger som sentrale tillegg, så har største del av tilleggene i industrien kommet som et resultat av lokale lønnstillegg.

Det faktum at  lønnsøkninger i offentlig sektor i 90-årene stort sett har blitt gitt som kronetillegg i stedet for prosentvise økninger har medført at forskjellene mellom gruppene i det offentlige har blitt stadig mindre. Dette har gjort at mange av dem med lengst utdannelse har sakket håpløst etter i lønnsutviklingen.

Dette slår nå ut i dårlig rekruttering til stillinger innen blant annet forskning og høyere utdanning. I mange fagområder er det alt for liten konkurranse om ledige stillinger. Dette gjelder alt fra stipendiat til professor.

I en rekrutteringsundersøkelse som Forskerforbundet gjorde sist år framgår det at det i gjennomsnitt bare var to kvalifiserte søkere til hver utlyst stilling. Hvor mange  bedrifter innen privat næringsliv vil være fornøyd med det? Og vi snakker her ikke om stillinger hvor det er godt nok å få én søker som så vidt kryper over det  minstekravet som er satt. Dette er stillinger hvor vi ikke bare skal ha de beste søkerne, men aller helst de beste av de beste. Det er jo innen forskning og høyere utdanning at grunnlaget for det vi skal leve av i fremtiden skal legges.

Ingen vil vel påstå at lærerne i Norge er en høytlønnsgruppe, men faktum er at en nyutdannet student med hovedfag som vurderer å søke på en stipendiatstilling vil få sju lønnstrinn (cirka 30.000 kroner) høyere lønn ved i stedet å søke seg til skolen. For professorer snakker en om lønnsforskjeller på kanskje ti ganger det nevnte beløpet, eller mer, dersom en sammenligner med tilsvarende stillinger innen industri og næringsliv.

Det er positivt at Stortinget og regjeringen de siste årene har økt antall stipendiatstillinger betydelig, men dette hjelper ikke dersom lønnsnivået til stipendiater,  førsteamanuenser og professorer er slik at de gode studentene ikke ser seg tjent med å satse på en karriere innen forskning og høyere utdanning. Unge mennesker  ser ofte på lønnsnivået som et mål på et yrkes status og betydning. Her sender samfunnet totalt feil signal når det gjelder det å arbeide innen forskning og høyere utdanning.

Det som også skjer, er at flere av de beste forskerne som i dag arbeider ved våre universiteter og høgskoler, går over til industri og privat næringsliv. Disse forskerne gjør en god og nødvendig jobb også her, men det blir som å spise av såkornet dersom disse personene vanskelig lar seg erstatte ved universitetene.

Derved svekkes utdannelsen av de studentene som skal bli neste generasjons forskere. Skal denne viktige sektoren sikres, er det derfor helt nødvendig med en radikal forbedring av lønnsnivået. I tillegg til vesentlige sentrale tillegg er det nødvendig – som i industri og næringsliv – med betydelige lokale lønnstillegg også i offentlig sektor.

På den måten kan sektoren lettere klare å rekruttere og beholde de beste arbeidstakerne. Hittil har de beløp som har vært satt av til lokale tillegg vært altfor små og  institusjonenes økonomi dessuten vært altfor dårlig til at de har maktet lønnsøkninger som monner. Her må det bli en bedring både i generelle budsjettrammer
og tariffordninger skal kvaliteten i forskning og høyere utdanning sikres.