Den nye finansieringsmodellen for universiteter og høyskoler består av tre hovedkomponenter: Basis (60 prosent), undervisnings- (25 prosent) og forskningskomponent (15 prosent). Hvor mange eksamener og derved hvor mange studentvekttall en student avlegger ved en institusjon, får stor økonomisk betydning. Derfor blir det viktig for institusjonene å tilby populære studier som kan resultere i god produksjon av studentvekttall.

Institusjonene må i større grad enn tidligere forholde seg til et marked. Dette markedet er definert av 19-åringers studieinteresser. Det er ikke nødvendigvis et samsvar mellom dette markedet og samfunnets behov. 14. mars uttalte statsråd Victor D. Norman i Dagsnytt at universiteter og høyskoler må tilby studier mer tilpasset næringslivet.

I dag sitter flere institusjoner med teknologiske utdannelser som næringslivet etterspør, men som studentene ikke er interessert i. Faren for disse institusjonene er at de ikke har råd til å sitte med slike studier når studentene uteblir. En mulighet er at det offentlige går inn og gir ressurser for å opprettholde en akademisk beredskap, men dette er sikkert en tenkemåte som Norman ikke er begeistret for. Alternativet for institusjonene er å hive seg på populære studier og konkurrere innenfor det markedet.

På nittitallet satte Gudmund Hernes sitt preg på høyere utdannelsessektor. Hans tanke var å koble institusjonene sammen i et Norgesnett hvor arbeidsdeling og kvalitet var sentrale stikkord. I dag er stikkordene kvalitet og fri konkurranse. I sin iver etter å produsere studentvekttall kan institusjonene lett bli svært opptatt av hva ungdommen mener er ”kule” studier. Erfaring viser at dette svinger over tid. Kvalitetsreformen har ført til at det må gjøres forandringer i Lov om universiteter og høgskoler. En av de store foreslåtte forandringer finner vi i paragraf 30, hvor det åpnes for 12 år midlertidig tilsetting av undervisningspersonale i tidsavgrensede prosjekter! Dette gir jo institusjonene en mulighet til å fase ut studium og personale når studiets popularitet daler, og starte opp nye ”kule” studier med nytt midlertidig tilsatt personale.

Det å drive butikk på denne måten tror jeg vil virke hemmende på FoU-aktiviteten. Det å respondere på 19-åringenes behov er en av universitets- og høyskolesektorens oppgaver, men i tillegg skal sektoren ivareta flere andre samfunnsoppgaver. Hvor lett dette lar seg gjøre under de nye rammebetingelsene, kan man jo undre seg over. Tilsettingsforhold har for statsansatte vært regulert i ”Tjenestemannsloven”. Det er underlig at man nå vil ta ut en gruppes ansettelsesforhold fra denne loven. Er dette det første skritt i et regimeskifte i forhold til ansettelsesforhold for statsansatte? Hvis Stortinget går inn for midlertidig tilsetting i 12 år, er jeg redd for at dette kan få store negative konsekvenser for forskerrekrutteringen til sektoren.

Hvem vil da satse på en forskerkarriere hvor man avlegger en doktorgrad som tredveåring, ansettes midlertidig som post.doc i tre år, for så å bli midlertidig ansatt i 12 år innenfor et fagområde som kanskje fases ut ved dårlig studentsøkning. For en med teknologisk bakgrunn vil det private næringsliv være attraktivt. Samtidig slipper vedkommende dårlig stipendiatlønn i sin første del av de yrkesaktive liv.