Med en omfattende og ambisiøs reform for høyere utdanning i Norge har Kristin Clemet gitt studentene løftere om nye studieplaner, mer veiledning og bedre undervisning. Utdanningsministeren lover kort sagt at studentene fra høsten 2003 skal få et bedre tilbud enn de har hatt tidligere, og derfor går også reformen under navnet "Kvalitetsreformen".

Et slikt navn forplikter. Tilbudet til studentene skal ikke bare bli nytt og annerledes, det må også oppleves som betydelig bedre og gi målbare effekter i form av raskere gjennomstrømming og reduserte strykprosenter. Og det er mulig. Den nye studiemodellen har vært prøvd ut enkelte steder, og resultatene virker lovende. På juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen gikk strykprosenten ned fra 26 til åtte med innføring av den nye studiemodellen.

Men kvalitet koster, og slik det ser ut nå er det usikkert om sektoren får de midler som er nødvendige for å gjennomføre reformen. Kvalitetsreformen kan ikke gjennomføres med de midler universitets- og høgskolesektoren rår over i dag, og det er ikke kommet signaler fra statsråden om hvor mye de er villige til å bevilge over neste års statsbudsjett. Vi som jobber i sektoren vet imidlertid litt om hva som trengs.

Det er nødvendig med betydelige beløp til nyansettelser og nybygg om studentene skal få innfridd de løfter utdanningsministeren har gitt dem. Universitets- og høgskolerådet har anslått behovet til ca. 800 millioner kroner for 2004 bare til undervisning, veiledning og evaluering. I tillegg kommer behovet for bevilgninger til flere rekrutteringsstillinger og bedre vitenskapelig utstyr. Vi i Forskerforbundet deler den frykt mange av våre medlemmer har for at Kvalitetsreformen blir en salderingspost i neste års statsbudsjett, og at de mange gode intensjonene ikke lar seg gjennomføre som planlagt.

Skulle det skje, risikerer vi at studentene ikke får et bedre, men et dårligere tilbud enn de har i dag. Vi risikerer også at det ikke bare blir vanskelig å rekruttere folk til vitenskapelige stillinger, men også beholde de som allerede er der.
Kvalitetsreformen realiseres ikke på statsrådens skrivebord. Den er avhengig av godt kvalifiserte og høyt motiverte ansatte som er villige til å gjøre en ekstra innsats. Vi mener det nå er viktig at Regjering og Storting sender er tydelig signal om at dette er viktig arbeid. Sektoren trenger en ekstra motivasjon for å gjennomføre dette krafttaket, og da er tilstrekkelig økonomiske ressurser avgjørende.

Det er også fornuftig politikk i økonomiske nedgangstider å satse på de som jobber i utdanning og forskning. Den kunnskapsproduksjon som skjer ved universiteter og høgskoler er avgjørende, både for den framtidige verdiskapningen i næringslivet og for samfunnet for øvrig.