Under overskriften ”Myter om norsk forskning” i DN den 16 juli i år bidrar studierektor Jan Husebye ved Handelshøyskolen BI til å skape flere myter enn han klarer å motbevise. Andre har også reagert på åpenbare feil og manglende dokumentasjon i Husebys innlegg, så de fleste påstandene skal jeg la ligge. Det som imidlertid bekymrer meg mest ved påstandene er at de kommer fra BI, en institusjon som utdanner en så stor del av våre studentmasse. og dermed preger utviklingen i norsk næringsliv.

En av hovedutfordringene for norsk forskning er å øke innsatsen i privat sektor. Norsk næringsliv bidrar mindre til forskning og utvikling enn alle andre land vi vanligvis sammenligner oss med. Dett er også en av grunnene til at vi bare bruker 1,7 % av BNP på forskning, langt under gjennomsnittlig OECD-nivå. Stortinget har vedtatt en målsetting om å øke innsatsen vesentlig innen 2005. Men fortsatt venter forskningsmiljøene på regjeringens bidrag når det gjelder å stimulere blant annet til mer næringsrettet forskning, slik det også har vært dokumentert i DN tidligere i sommer. Og fortsatt gjør de små bedriftene lite og de store trapper delvis ned, blant annet Hydro.

I en slik situasjon velger altså en studierektor ved BI å fortelle oss at forskning ikke lønner seg og at de som driver lobby for økte forskningsbevilgninger (til nå har vi også møtt BI ledere i den gruppen) ikke er til å stole på. For det første kan man jo undre seg over hvorfor andre land likevel velger å satse mye mer på forskning nettopp i perioder hvor de trenger å snu en økonomisk tilbakegang. Finland er et eksempel. Og når vi Norge i dag nærmest gjør vår relativt nye oljerikdom til et politisk problem, må vi ikke glemme at årsaken til at formuen har latt seg realisere ligger i grunnforskning blant geologer og geofysikere for flere årtier siden. Andre sektorer som medisin, landbruk og teknologi kan bidra med utallige eksempler.

Mange utlendinger undrer seg på hvorfor vi ikke i et så rikt land velger å investere mer i ny kunnskap og produktutvikling. Hvis det er å oppfatte som god latin på BI at forskning ikke lønner seg, og det er det budskap de mange siviløkonomene sentralt plassert i norsk næringsliv har fått med seg i bagasjen, skjønner en kanskje mer. Om så er tilfelle, anbefaler jeg at BI ved studierektoren foretar en pensumrevisjon så snart som mulig og at kravene til dokumentasjon og empiri skjerpes vesentlig.