Stortingsmelding nr. 27 om høyere utdanning har de siste ukene blitt livlig diskutert både i media og ved de ulike lærestedene. Meldingen er planlagt behandlet i Stortinget i vårsesjonen og resultatet vil bli av stor betydning for universiteter og høgskoler. Stortingsmeldingen framhever bedre kvalitet som et viktig begrep. Skal vi få bedre kvalitet er det imidlertid svært viktig at vi klarer å rekruttere de aller beste til å undervise og forske ved våre universiteter og høgskoler. Skal det skje må de ansatte tilbys lønns- og arbeidsforhold som gjør at de beste søker seg til sektoren og ønsker å bli der. Dette er på ingen måte tilfelle innen mange fagområder i dag. Norsk Forskerforbund har gjennom en rekrutteringsundersøkelse påvist at det er alt for få gode søkere til mange av de stillinger som lyses ut. I tillegg har en i dag en alderssammensetning blant de ansatte ved universiteter og høgskoler som gjør at svært mange vil slutte de neste årene. Dette gjør rekrutteringsproblemet ekstra alvorlig.

Inneholder så stortingsmeldingen forslag som kan fremme rekrutteringen? Svaret er dessverre nei - meldingen gir tvert imot negative signaler til de som kunne tenke seg å satse på en akademisk karriere. Meldingen foreslår at reglene endres slik at det blir flere midlertidige tilsettinger ved universiteter og høgskoler og at ordningen med professoropprykk avvikles. Begge disse forslagene er negative, men verst er nok fjerningen av professoropprykket. Denne ordningen ble foreslått i Hernesutvalgets innstilling i 1988. Også den gang foreslo Departementet og statsråden at en ikke burde ha en slik ordning, men flertallet i Stortinget (Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti) så betydningen av ordningen og fikk den vedtatt.

Hensikten med ordningen har vært å få de ansatte ved universitet og høgskoler til å bedre sin kompetanse gjennom å forske mer og publisere sin forskningsresultater. Både de som alt var ansatt i sektoren og de som ønsket å søke seg dit visste at dersom de arbeidet hardt nok og godt nok så ville belønningen komme i form av høyere status og bedre lønn. Ordningen har ikke vært noen lettvint vei til et professorat, de nasjonalt oppnevnte komiteer har lagt lista høyt og flere har fått sine søknader avslått. Slik bør det også være for å sikre at opprykksordningen ikke kommer i vanry. Nå har også Sverige innført en lignende ordning etter modell av den norske. Ordningen har utvilsomt ført til at det har blitt utført mer og bedre forskning og den har bidratt til både å rekruttere og beholde høyt kvalifiserte medarbeidere ved institusjonene.

I forbindelse med behandlingen av forskningsmeldingen ble det av Stortinget framhevet hvor viktig det er at vi i Norge øker forskningsinnsatsen vår, både kvantitativt og kvalitativt. Da er det uforståelig at en foreslår å oppheve et av de få incentiver som har vært så viktig for å fremme nettopp dette. Når opphevelsen av denne ordningen også er med å svekke en allerede svak rekrutteringssituasjon ved universiteter og høgskoler blir forslaget enda mer uforståelig. Fjernes professoropprykket vil dette dessuten være svært uheldig i et likestillingsperspektiv. Vi har i dag alt for få kvinner som er professorer, men uten ordningen med professoropprykk ville antallet kvinnelige professorer vært enda mye lavere. Forskerforbundet har de siste dagene blitt kontaktet av mange personer som nå er sinte og fortvilte over dette forslaget og en klar overvekt av henvendelsene har kommet fra kvinner som er i ferd med å kvalifisere seg til et professorat. Statsråden har øremerket mange stipendiatstillinger og postdoktorstillinger for kvinner og det er bra og nødvendig. Men lengre enn til førsteamanuensis ser det ikke ut til at Giske ønsker at disse dyktige kvinnene skal komme.

Aner vi at det er en del "gamle og ærverdige" professorer som synes det begynner å bli for mange med samme tittel som de selv og som nå har vært ute og påvirket politikere og byråkrater? Kanskje de ønsker å trekke opp stigen etter seg selv? Forskerforbundet håper at Stortinget denne gang, som i 1991, sørger for at de som klarer å nå det kompetansenivå som kreves for et professorat også er sikret å få tittel og lønn som professor. De som ønsker å beholde den nåværende ordningen bør derfor argumentere for dette overfor Stortingets medlemmer, og spesielt da KUF-komiteen.