I mai skrev statens forhandlere under på et lønnsoppgjør som regjeringen i oktober foreslår å straffe universitetene for. Staten gir med den ene hånden, og tar med den andre. Nå er det opp til Stortinget å rette opp skaden.

De fleste statlige institusjoner får kompensert for lønnsreguleringen som staten selv har forhandlet frem. Allerede pressede universiteter må imidlertid dekke inn en ekstra kostnad på 140 millioner neste år om regjeringens forslag til statsbudsjett blir vedtatt.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet gjør i sine budsjettdokumenter et nummer av de nye trendene i statens lønns- og personalpolitikk, og viser blant annet til en historisk stor avsetning på 1,3 milliarder kroner til lokale forhandlinger i årets lønnsoppgjør. Tallene fra Utdannings- og forskningsdepartementet taler et annet språk. Regjeringen lovpriser fleksibilitet og lokalt handlingsrom, men konsekvensen av budsjettforslaget for universitetene blir redusert handlefrihet og mindre forutsigbarhet. For mens høgskolene og de fleste andre statlige institusjoner får kompensert de nødvendige lønnsøkningene staten selv har forhandlet frem, foreslås det å gi landets fire universiteter et mindre tillegg som ikke tar slike hensyn.

Begrunnelsen er overgangen til såkalt nettobudsjettering, som ifølge politisk retorikk skal gi en mindre rigid form for statlig økonomistyring og større grad av lokal frihet til å styre midlene. Men når denne ordningen i praksis fører til at budsjettene kuttes med to prosent, ligger det snublende nær å konkludere at den såkalte friheten har blitt dyr. 140 mill kroner kan være en for høy pris å betale for beskjedne frihetsgrader. Det hjelper svært lite å gi professorer et ekstra lønnstrinn og tildele Universitetet i Oslo 29 millioner til lokale forhandlinger når man kutter budsjettet med nær 50 millioner kroner noen måneder etterpå.

I tillegg til de konkrete, budsjettmessige konsekvensene for universitetene for neste år, har forslaget alvorlige prinsipielle implikasjoner. Er det virkelig regjeringens mening at universitetene skal straffes budsjettmessig når de ansatte oppnår et tilfredstillende lønnsoppgjør? Hvordan skal universitetene klare å rekruttere og beholde topp kvalifiserte folk i en allerede tung rekrutteringssituasjon når det ut fra formelle rammebetingelser blir i universitetenes økonomiske interesse at de ansatte får så dårlige lønnsoppgjør som overhodet mulig? Den budsjettpolitikken som Finansdepartementet forfekter, undergraver virkningen av de prioriteringer staten som arbeidsgiver gjør når man fordeler den økonomiske rammen i de årlige tariffhandlingene. Dette er meget uheldige signaler, særlig i tider der myndighetene ønsker de fleste statlige institusjoner med seg på reformer og modernisering. Hva er den prinsipielle forskjellen på universitetene og andre statsinstitusjoner? Det kan ikke være regjeringens mening at behovet for omstilling, og dermed nødvendigheten av å bruke lønn som et personalpolitisk virkemiddel, er mindre ved universitetene enn f.eks i Den norske kirke? Men slik må budsjettforslaget leses. Her må Stortinget rydde opp.