Den største utfordringen for norsk forskning, er å sikre at noen kan ta over når nesten halvparten av dagens forskere om få år forsvinner. Regjeringen undervurderer hvor mange rekrutter som må til for å nå egne forskningspolitiske mål.

Vi lever i kunnskapspolitisk spennende tider. Norsk høyere utdanning og forskning skal reformeres for en ny tid. Landets viktigste kapital skal ikke lenger finnes i Nordsjøen, men i det norske folks hoder. Studentene skal utdannes raskere og bedre, forskningen skal på utvalgte områder ligge i den absolutte verdenstoppen. Den som lever får se om visjonene blir til virkelighet og om Norge virkelig får mer ut av befolkningens talent. For hva Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomité ikke må glemme når den i disse dager behandler regjeringens rekrutteringsmelding, er nettopp dette: Mennesker er den viktigste innsatsfaktoren i kunnskapssamfunnet. Skal Norge bli kunnskapsnasjonen alle drømmer om, er vi avhengige av at tilstrekkelig mange, lyse hoder går inn på toppen av kunnskapssystemet. Både for å utvikle ny kunnskap, men også for å formidle den videre til studenter og samfunn.
Problemet er at Norge på mange viktige fagområder sliter med rekrutteringen. Det vitenskapelige personalet forgubbes, mens de unge ikke orker å ta fatt på en forskerkarriere. Sikres ikke etterveksten etter forskergenerasjonen som nå går mot pensjonsalder, sikrer vi heller ikke fremtidens kunnskapsutvikling.

Hvor stort behov?
Både storting og regjering er klar over utfordringen og har de siste par årene opprettet flere nye rekrutteringsstillinger. Problemet er at tallet politikerne har satt på hvor mange stillinger som trengs er for lavt. Mens politikerne har regnet behovet til vel 200 nye stillinger årlig, anslår Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) at det kreves en årlig vekst på 500 forskerstillinger de nærmeste fem til sju årene. Fortsetter vi som nå, vil det altså om fem år mangle 1500 fagfolk på å nå de ambisjonene politikerne selv har satt seg.
Problemet er at det tar svært lang tid å utdanne en topp kompetent forsker. Og ekstra lang tid tar det i Norge. I en utredning fra Forskningsrådet og NIFU som ble overlevert statsråd Kristin Clemet i mars, ble den norske forskerutdanningen til dels slaktet:

Nå skal det i rettferdighetens navn sies at de ferdige doktorkandidatene holder svært høyt, internasjonalt nivå. Men de er altså altfor gamle. I tillegg til at forskerutdanningen fungerer dårlig, viser NIFUs rapport at det innenfor flere fagområder er for få stipendiater til å dekke rekrutteringsbehovene de kommende årene. Særlig sliter odontologi, psykologi, medisin, jus, estetiske fag og språkfag med å skaffe nok rekrutter. NIFU snakker i sin beregning kun om rekrutteringsbehovet ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Næringslivet, instituttsektoren og høgskolene trenger også folk med doktorgrad, men deres behov er i denne sammenhengen holdt utenfor. Og til den som måtte tro at vi ganske enkelt kan importere fagkompetansen vi mangler fra utlandet: Ifølge NIFU framstår ikke Norge som særlig attraktivt for utenlandske forskere. Og det kommer mer av lønns- og arbeidsforholdene enn at det er så kaldt her.

Hvorfor dette store behovet for nye fagfolk? Først og fremst fordi det innenfor de fleste fagområder har skjedd en forgubbing de siste 15 årene. Gjennomsnittsalderen for fast vitenskapelig personale ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene var 50,4 år i 1999. 42,3 prosent forventes å gå av for aldersgrensen innen 2015. Gjennomsnittsalderen er et par år lavere innenfor høgskolesektoren, men også her blir aldersavgangen betydelig og tiltakende. Å erstatte alle disse tusenvis av erfarne fagfolkene med topp kvalifiserte unge mennesker og opprettholde status quo er i seg selv en formidabel oppgave.
Men utfordringen stopper ikke der. Det er bred politisk enighet om at Norge skal øke sin forskningsinnsats til OECD-gjennomsnitt innen 2005. Da trenger man flere folk. Ifølge NIFUs beregninger innebærer ambisjonen en årlig vekst i det vitenskapelige personalet på fem prosent.
Som om det ikke var nok, vil den såkalte kvalitetsreformen kreve en rekke nye stillinger innenfor universiteter og høgskoler. Flere studenter skal få tettere oppfølging i lengre studieår enn i dag. Skal det vitenskapelig personalet fortsatt forske like mye som før, slik politikerne forutsetter, sier det seg selv at det trengs flere stillinger som en følge av reformen.
Signalene fra regjeringen tyder på en kullsviertro på at alt kommer til å gå raskere og holde høyere kvalitet i høyere utdanning og forskning fra høsten av – helt av seg selv. Men vi som jobber i sektoren til daglig vet at dette ikke løser seg ved et trylleslag, gjennom å utstøte et kunnskapspolitisk Abrakadabra!

Det store spørsmålet i norsk kunnskapspolitikk er dette: Hva skal til for at flere ønsker å ta fatt på en yrkeskarriere innenfor forskning og høyere utdanning? Svarene er både enkle og kompliserte. For det første må det skje en mentalitetsendring i det norske samfunnet. Når barn og unge har liten lyst til å bli forskere, og f eks flykter fra realfagene, er det en også en speiling av holdninger de har fått med seg hjemmefra, på skolen og fra samfunnet for øvrig. En manglende respekt for akademisk kunnskap, en oppfatning av akademia som knusktørr, kjedelig og livsfjern får ikke unge mennesker til å drømme om å bli forskere. Før det atter har en viss status å jobbe på universitetet, er det heller ikke å vente at folk skal velge en slik yrkesvei. Et annet åpenbart svar blir gitt av NIFU selv: ”Dagens lønnssystem er et gjennomgående problem som ulike miljøer framhever som problematisk for nyrekruttering. Innen enkelte fagområder er det vesentlig bedre lønnsforhold innen andre sektorer som konkurrerer om den aktuelle fagkompetansen.” Skal de beste hodene velge å satse på forskning, må de ha lønnsbetingelser som står i stil med kompetansenivået deres. Når privat sektor er villige til å betale hundretusenvis mer for de beste hodene, viser bare det at det offentlige er håpløst bakpå i kampen om kompetansen. Signalet fra staten som arbeidsgiver er at om du er smart, blir du i hvert fall ikke forsker.
Hver gang vitenskapsfolk klager på lønna, blir de møtt med at de er så ”heldige” som får jobbe med faget sitt. Mon det. Over 40 prosent av fast tilsatt vitenskapelig personale i en omfattende NIFU-undersøkelse fra i fjor vurderte forskningsmulighetene sine som relativt dårlige eller dårlige. Mangel på sammenhengende tid er det største problemet. Spørsmålet er altså i hvilken grad dårlig betalte, topp kompetente fagfolk faktisk opplever at de får jobbe skikkelig med faget sitt.
Sist, men ikke minst: På tross av en rekke virkemidler er målet om en jevn kjønnssammensetning av forsknings- og undervisningspersonalet ikke nådd. Fremdeles er det bare 13 prosent kvinnelige professorer her i landet (2000-tall). Selv om kvinnene er i flertall i studentmassen, og nærmer seg halvparten av stipendiater og post doktorer, faller de fra og forsvinner jo høyere i stillingshierarkiet man kommer. Det må bli mulig både å få barn og gjøre forskerkarriere om akademia ikke skal gå glipp av den enorme ressursen de kvinnelige forskerrekruttene representerer.
Både Regjeringen Bondevik og Stortinget har store ambisjoner på norsk forskning og høyere utdannings vegne. Det er både positivt og prisverdig at kunnskap har blitt et politisk høyaktuelt tema. Utfordringen ligger i å ta konsekvensen av alle de store ordene.