Viktor Norman gjør forskningsinstitutter om til aksjeselskaper. Det er ingen god idé.

Det er ikke ofte et forskningsinstitutt, med forskere, bibliotek og administrasjon, er til salgs. Men i løpet av våren skal Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) få nye eiere. Fristen for å ”gi bud” gikk ut 15. februar, og blant interessentene er både høyskoler, andre forskningsinstitutter og frivillige organisasjoner. Hvem som blir kjøper avgjør i stor grad instituttets og de ansattes videre skjebne. Kanskje blir det en videreføring av virksomheten, kanskje blir det en oppdeling. I verste fall blir det en avvikling av en brysom konkurrent.

Det vil ikke overraske noen at det er instituttets eier, Arbeids- og administrasjonsminister Viktor Norman, som har kommet på ideen om selge. ”Det er primært historiske grunnar til at AFI er eit forvaltningsorgan under styresmaktene for arbeidsmiljø og tryggleik. Det finnst nå fleire sentrale arbeidsforskningsinstitutt og det er ingen grunn til at eitt av desse skal ha ei særstilling”, sa Norman i en pressemelding da AFI ble omgjort til aksjeselskap. AFIs styre fikk oppdraget med å finne nye eiere.

Er ”historiske grunner” per definisjon dårlige grunner? Etter nesten 40 år som nasjonalt kompetansesenter for arbeidslivsforskning, er AFI velrenommert hos både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Instituttets forskning har vært viktig både for arbeidsmiljølovgivning og for moderniseringsprosesser i norsk arbeidsliv. Grunnbevilgningen har også gjort det mulig for instituttet å drive forskning på egne premisser – og på vegne av svake grupper. Nå overlates instituttet til markedskreftene og en usikker framtid.

Svært mange av de om lag 60 forskningsinstituttene vi har i Norge, er sektorinstitutter som har som sin oppgave å styrke kunnskapsgrunnlaget for sin sektor, enten det er helse, sosialpolitikk, arbeid, miljø eller fiskeri . Instituttene har, gjennom eierskap og finansiering, sin styrke nettopp i at de både kan drive grunnforskning og kompetanseutvikling, og samtidig gi verdifull kunnskap for næringsliv og forvaltning. Instituttene skal både kunne løse konkrete forsknings- og utredningsoppgaver og være en kunnskapsberedskap for framtidige oppgaver.

Fristillingen av AFI, og etter hvert flere andre forskningsinstitutter, blir framstilt som en del av regjeringens arbeid med modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor. Ifølge Norman vil aksjeselskapsformen gi størst faglig og organisatorisk fleksibilitet. Dette er en påstand uten empirisk grunnlag. De fleste forskningsinstituttene i Norge er allerede selvstendige rettsubjekter, dvs stiftelser, med stor frihet til å styre egne midler og aktiviteter. Samtidig gir denne organisasjonsformen myndighetene mulighet til, ved hjelp med øremerkede midler, å påvirke prioritering av forskningen i henhold til nasjonale strategier og behov - om det er ønskelig. Som aksjeselskap kommer instituttene inn under EØS-reglementet og markedets krav om fri konkurranse.

Mye tyder på at AAD ikke har vurdert konsekvensene av å omgjøre forskningsinstitutter til aksjeselskaper. EFTAs overvåkingsorgan ESA har allerede reagert på at AFI får statsstøtte, som de oppfatter som sponsing av markedsvirksomhet. ESA mener åpenbart at et AFI AS må konkurrere på like vilkår med andre private forskningsinstitutter og konsulentselskaper, noe som sannsynligvis vil bety at instituttet ikke lenger vil ha råd til å drive grunnforskning og kompetanseutvikling på egne premisser. Veien til å bli et rent konsulentselskap er kort.

AFI er allerede blitt omgjort til AS, men flere institutter kan stå for tur, blant andre Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI), Matforsk, Planteforsk og Skogforsk. Ikke fordi regjeringen har en instituttpolitikk, men fordi de rir en ideologisk kjepphest. Ri den ikke inn i solnedgangen! Stopp opp. Høst erfaringer med prosessen rundt privatiseringen av AFI. Gjør konsekvensutredninger. Og begynn arbeidet med å utforme en politikk for norsk instituttsektor. Det trenger vi.