Vi har kanskje fått den meldingen vi trenger, for tall viser at norsk forskning er i framgang: større vitenskapelig produksjon enn før, flere siteringer enn tidligere. Da skulle vel alt være bra?

I en undersøkelse utført i vår av Forskerforbundet blant medlemmer ved universiteter og høyskoler, fremkommer det tall som er tankevekkende. Det har lenge vært kjent at mye av norsk forskning skjer i forskernes fritid. Det er jo ikke oppsiktsvekkende, i og for seg. Forskning er ikke noen ni-til-fire-jobb. Men det er noe galt når forskning skjer i fritiden fordi det ikke er plass til å utføre vitenskapelig arbeid i arbeidstiden.

Undersøkelsen viser at hele 79 % av dem som svarte melder om mangel på tid til forskning og utviklingsarbeid i arbeidstiden. 75 % melder om at de bruker langt mer av fritiden til forskning og ut enn det som er ønskelig. 64 % sier forholdene har forverret seg de siste årene.

Hva sier forskningsmeldingen om problemet tid til forskning: tid til forskning er viktig, tiden er presset, institusjonene må rydde opp, det skal settes i gang en tidsbruksundersøkelse. Det er ikke det vi trenger. Vi vet nok. Problemet ikke er nytt og det har økt. Det trengs handling, men det koster. Det er selve hovedpoenget: det koster penger, penger regjeringen ikke vil gi.

68 % av de spurte i en undersøkelse utført av Akademikerne, mener regjeringen satser for lite på forskning. Regjeringen hadde sjansen til å komme velgerne og forskerne i møte med en offensiv forskningsmelding. En slik forskningsmelding forelå til den kom på en siste runde i regjeringskollegiet. Da kom kuttene.

Hvorfor strøk du alle økonomiske forpliktelser i forskningsmeldingen, statsminister? Med de opprinnelige forslagene ville forskningsbetingelsene, også tilgangen på tid, blitt bedret. Er fritidsforskning det nye satsingsfeltet for regjeringen?