Av ledere i Forskerforbundet; Bjørn Øgaard ved Universitetet i Oslo, Svein Kristiansen ved Norges teknisk naturvitenskapelige universitet, Bjarne Meidell ved Universitetet i Bergen, Monica Martinussen ved Universitetet i Tromsø, Knut E. Bøe ved Universitetet for miljø- og biovitenskap og Bjarte Ravndal ved Universitetet i Stavanger.
Fagre løfter
Det manglet ikke på løfter i valgkampen 2005. Løftene ble reflektert i Soria Moria-erklæringen. Forskningspolitikken til Regjeringen skulle speile samfunnets vilje til å utvikle og ta i bruk ny kunnskap. Så vel næringsliv som offentlig sektor har behov for økt kunnskap.
Allerede nå kan vi gjøre opp en negativ status på dette området. Som rektorene allerede har vist til i Aftenposten 18. juni, ligger Djupedal langt etter de målene i Soria Moria-erklæringen som ble formulert når det gjelder både forskningsmålet, rekruttering og budsjettstyrking. Regjeringens forskningsmål på tre prosent av bruttonasjonalproduktet er ikke forlatt, men alt tyder på at Djupedal er i ferd med å skyve på dette målet til 2020.
Ingen nye stipendier
Dette er en oppsiktsvekkende fraskrivelse av ansvaret for en forskningspolitikk som i utgangspunktet var offensiv, og blir ikke mindre alvorlig av at en rapport om rekrutteringssituasjonen dokumenterer at det allerede nå er rekrutteringskrise. Djupedal har også nullstilt antall nye stipendiatstillinger i 2007 og i stedet varslet en rekrutteringsmelding til neste år.
Regjeringen ønsket at den offentlig finansierte forskningen skulle styrkes gjennom økte bevilgninger til universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. I stedet har Djupedal kuttet på budsjettene med nærmere 300 millioner kroner. Og det virker ikke som om Djupedal selv skjønner alvoret i sitt selverklærte hvileskjær når han i flere avisinnlegg den siste tiden mener at Regjeringen har økt forskningsbevilgningene.
Det er formelt riktig, men økningen er ikke nok til å nå målene i Regjeringens egen erklæring, og Djupedal startet sin statsrådsperiode med å kutte kraftig i den forrige ministerens langt mer ambisiøse budsjettforslag. Svekkelsen av rekruttering og budsjettene i universitets- og høyskolesektoren, sammen med en lite offensiv lønnspolitikk, gjør sektoren mindre attraktiv som arbeidsplass. Dette er en trussel på sikt.
De beste forsvinner
Når 30 prosent av staben går av med pensjon i løpet av kort tid, står vi overfor en rekrutteringsutfordring. Mange unge vil gjerne jobbe mye, men de vil også at lønnen står i forhold til innsats og ansvar. At akademia tilbyr midlertidig tilsetting i flere år, gjør ikke sektoren mer attraktiv.
Det relativt lave lønnsnivået i sektoren gjør det stadig vanskeligere å få de største talentene til å satse på en forskerkarrière. Og det er i beste fall naivt å tro at det vil la seg gjøre å få til vesentlige faglige nivåhevninger i høyere utdanning og forskning hvis sektoren ikke klarer å rekruttere de beste hodene.
Vi som er fagforeningsledere for flere tusen forskere ved landets universiteter, mener i likhet med rektorene at vi står overfor en svært kritisk situasjon i årene som kommer. I tillegg får vi daglige meldinger om at forskernes arbeidssituasjon er blitt forverret etter innføringen av kvalitetsreformen. Det skjer en klar svekking av forskningstiden og en sterkere grad av tilgjengelighet der viktig forskning må gjøres i fritiden.
Et økende press
Samtidig oppleves det et økt press på undervisningsmengden, og økende evalueringsvirksomhet og administrasjon. Presset viser seg dessuten gjennom økende bruk av rene undervisningsstillinger som er en trussel mot målet om forskningsbasert utdanning. Den individuelle retten til å forske er også svekket gjennom Kunnskapsdepartementets delegering av retningslinjene om fordeling av arbeidstid i 2005.
Slik oppleves situasjonen etter to år med statsråd er Øystein Djupedal. Han har kommet lenger til Soria Moria som barnehageminister, enn som forskningsminister. De ambisiøse forskningsmålene i regjeringsplattformen er ikke blitt fulgt opp.
Hva har du tenkt å gjøre med dette, kunnskapsminister Øystein Djupedal?