AKADEMISK FRIHET. I dag, 2. oktober, legger et utvalg nedsatt av Kunnskapsdepartementet fram sin utredning om akademisk frihet. I utvalgets mandat heter det: "Utvalget skal vurdere om lovhjemling av en individuell akademisk frihet er hensiktsmessig, og hvordan man eventuelt kan kodifisere og tydeliggjøre den i samsvar med anerkjente normer og dagens praksis, og innenfor den myndighet loven legger til institusjonen selv."

Trenger vi en slik lovfestet frihet? Jeg mener det. Selv om den institusjonelle akademiske frihet er godt beskyttet i Universitets- og høgskoleloven, finnes det ingen rettslig beskyttelse av den enkelte forskers frihet til å forfølge egne problemstillinger og funn, publisere resultater og delta i samfunnsdebatten.

Hva er akademisk frihet?

Det finnes ingen entydig definisjon på akademisk frihet, men blant de mange forsøk finnes det et minste felles multiplum: Akademisk frihet handler om rett til å søke kunnskap uansett hvor den måtte lede, til å forfølge egne problemstillinger og til å publisere resultatene og formidle dem til publikum. Det ligger i denne forståelsen av akademisk frihet at akademikere – på linje med journalister – skal være en del av den kritiske offentlighet. De skal kunne søke ny kunnskap og utfordre etablerte sannheter uten frykt for å miste jobb, karriere eller forskningsmidler.

Akademisk frihet skal også være en garanti mot at sterke politiske eller økonomiske interesser styrer forskningen og hva vi får kunnskap om. Mange forskere er i dag prisgitt oppdragsgivere som både påvirker hvilke problemstillinger som er verdt å forske på, og om resultatene av forskningen skal publiseres. Desto viktigere er det å forsvare  den individuelle rett forskere ved universiteter og høgskoler har til å forfølge det de mener er viktig problemstillinger, og deres rett til å publisere sine resultater uavhengig av sterke interesser.

Er friheten truet?

Til nå har den akademiske frihet vært beskyttet av tradisjoner og sedvane. Universiteter og høgskoler har hatt en lovbeskyttet akademisk frihet som institusjoner, og den frihet har i praksis vært tolket som en frihet også for den enkelte ansatte. I de senere år har imidlertid denne sektoren vært gjennom flere store reformer, og en del av disse reformene berører måten universiteter og høgskoler organiseres, styres og finansieres på.

Forskerforbundets medlemmer består for en stor del av folk som underviser og forsker ved universiteter og høgskoler. De opplever at omstillinger og omorganiseringer, økt arbeidspress, manglende finansiering og et økende krav om at forskningen skal være relevant og nyttig, setter den akademiske frihet under press.  Også tiltagende bruk av midlertidige tilsettinger undergaver den akademiske frihet. For den som sitter på nåde, er det vanskelig å være kritisk og lett å bli kritisert.

Det er i denne sammenheng vi må forstå behovet for å lovhjemling av den individuelle akademiske frihet.  At institusjonen har akademisk frihet er ikke lenger noen garanti for at den enkelte forsker har den samme frihet.

I andres spor

Et forslag om å lovfeste individuell akademisk frihet gjør oss ikke til pionerer på noen som helst måte. Land som Finland, Tyskland, Sverige og Irland har allerede har slike lover. Vi vil komme i godt selskap.

En lovfesting vil likevel ikke løse alle problemer. Frihet er ikke det samme som mulighet. Det hjelper for eksempel lite med lovfestet akademisk frihet om det ikke finnes forskningsmidler, vitenskapelig utstyr eller reisebudsjetter.  Det blir som å ha pressefrihet uten tilgang på papir og trykksverte.

En ny lov er, hvis den blir vedtatt, et nødvendig, men ikke tilstrekkelig virkemiddel for å sikre forskere den frihet de må ha. I tillegg trenger vi en regjering og et Storting som er villige til å bruke penger på fri forskning.