Jeg er i ettertid blitt gjort oppmerksom på et leserinnlegg fra desember der cand. philol Tor Martin Møller kommenterte mitt utsagn til Aftenposten om at mange doktorgradsstipendiater opplever for dårlige lønns- og arbeidsforhold.

Møller foreslår en ordning med lånekassefinansiering av doktorgradsstudier. I kombinasjon med en raskere prosedyre for opptak fra universitetenes side, vil lånefinansiering etter hans mening kunne føre til at flere doktorander raskere fikk påbegynt sitt arbeid og kom ut i arbeidslivet. Vi vil peke på noen motforestillinger mot en slik løsning.

De fleste studenter har i dag et studielån de synes er mer enn stort nok. Lånefinansiering av ytterligere tre år minimum vil trolig ikke virke spesielt rekrutterende. Den varslede reformen av gradsstrukturen vil kunne redusere lånebehovet noe, men langt fra nok til å kompensere for dette. Lønnsnivået i vitenskapelige stillinger etter doktorgrad er heller ikke slik at det virker forlokkende med hensyn til ekstra gjeldsbyrde.

Dagens stipendiater er å betrakte som lønnsmottakere. Dette gir dem vesentlige rettigheter i forhold til sykepenger, pensjonspoeng og støtte ved arbeidsløshet. I forhold til å oppnå etableringslån til hus eller bil, er det trolig også et bedre utgangspunkt å være ansatt, om enn midlertidig, enn å være registrert som fortsatt student.

Møller og Forskerforbundets mål synes å være sammenfallende; flere stipendiater inn i doktorgradsprogrammer og flere raskere ferdig. Forskerforbundet har foreslått overfor regjeringen et tiltak som vi tror vil bidra positivt. Vi har foreslått at en del av studielånet, for eksempel 50.000 kroner, avskrives den dagen doktorgraden er avsluttet. Det vil være et insentiv som burde hilses velkommen både av potensielle doktorander og av myndighetene.