Blir universiteter og høgskoler gjort om til stiftelser eller foretak, mister de folkevalgte muligheten til å drive en helhetlig og langsiktig utdanningspolitikk. Markedet får bestemme. Vil vi virkelig det?

I dag (23. september) legger Ryssdal-utvalget fram sin innstilling for statsråd Kristin Clemet, sannsynligvis med forslag om å gjøre statlige universiteter og høgskoler om til stiftelser eller "særlovselskap" på linje med Posten, NSB og de nye helseforetakene. Helt siden Ryssdal-utvalget ble nedsatt i desember i fjor, har dette vært et stridstema blant alle som jobber i eller med universiteter og høgskoler. Motstanden er stor. En kampanje som ble startet før sommeren har samlet over 4000 underskrifter fra ansatte mot et slikt forslag, og mange har engasjert seg i debatten. I utvalget som legger fram forslaget er det uenighet: Et flertall går antakelig inn for stiftelse eller særlovselskap, mens et mindretall dissenterer.

For utenforstående kan det være vanskelig å forstå hva alt dette dreier seg om. Spiller det noen rolle om universitetene er stiftelse, forvaltningsorgan eller statsforetak? Er ikke dette bare juridiske spissfindigheter?

Slett ikke. Denne saken handler i bunn og grunn om hva slags universiteter og høgskoler vi skal ha, og hvem som skal legge premissene for utdannings- og forskningspolitikken. Her går det et dypt ideologisk skille. På den ene siden står de som ser på universiteter og høgskoler først og fremst som "kunnskapsbedrifter" og "studentfabrikker", institusjoner som skal være en del av samfunnets innovasjonskultur og bidra til framtidig verdiskapning. For dem er foretaksmodellen en logisk konsekvens. På den andre siden står de som forsvarer universitetene og høgskolenes tradisjonelle posisjon som frie, demokratiske og kritiske samfunnsinstitusjoner. For dem er det viktig at utdanningsinstitusjonene ikke overlates til markedet, men fortsatt beholder sitt akademiske selvstyre og får sine rammebetingelser fastlagt av Stortinget.

Interessant nok er dette skillet ikke partipolitisk. Blant de 29 professorer som har tatt initiativet til oppropet mot endring av institusjonene, er det folk fra både høyre- og venstresiden. Det de har felles, er en dyp bekymring for at universitetenes framtid skal bli styrt av et verdigrunnlag som er i strid med akademiske tradisjoner og betingelser for fri og uavhengig forskning. De frykter også at reformen er irreversibel, at institusjonene ikke vil kunne bli offentlige forvaltningsorganer igjen dersom det viser seg at en ny organisering ikke fungerer.

I dag har Stortinget ansvaret for rammebetingelsene og tilbudet ved landets universiteter og statlige høgskoler. Dette sikrer muligheter for helhetstenkning og planlegging, slik at utdanningstilbudet kan tilpasses nasjonale og regionale behov. En stiftelses- eller foretaksmodell innebærer i praksis at de folkevalgte fraskriver seg dette helhetlige ansvaret og overlater det til styret ved den enkelte institusjon.

Det vil bli økt konkurranse om penger og studenter. For å øke inntjeningen vil enkeltinstitusjoner tvinges til å satse på populære fag og studier på bekostning av bredde og mangfold. Kortsiktige markedshensyn vil bestemme hvilke studier og forskningsfelt institusjonene prioriterer. Vi kan få en overetablering på enkelte områder og en rasering av utdanning og forskning på smalere og mindre etterspurte fagområder.

Selskapsmodellen svekker de ansattes rettigheter. Det vil bli lettere å si opp ansatte, noe som på sikt også vil få konsekvenser for den kritiske rolle universitetene tradisjonelt har hatt. Folk som er usikre på sin stilling fremmer ikke kritikk mot egen ledelse eller kaster seg uredde inn i samfunnsdebatten.

Det offentlige innsyn blir redusert. I konkurranseutsatte virksomheter er det nødvendig å holde kortene tett til brystet. Blir universiteter og høgskoler stiftelser eller foretak, gjelder i utgangspunktet ikke forvaltningslov og offentlighetslov. Styret og ledelse er i sin fulle rett til å holde skjult for andre hvilke vedtak de gjør, hva de bruker pengene til og hvem de ansetter. (Det er interessant å merke seg at helseministeren nylig måtte gripe inn overfor enkelte sykehusforetak for å sikre nødvendig innsyn).

Statsrådens makt øker. Selv om en "fristilling" av universiteter og høgskoler vil svekke de folkevalgtes muligheter for helhetlig og langsiktig styring, blir den politiske styring med hver enkelt institusjon sterk. I dag velges flertallet av medlemmene i styret av og blant de ansatte og studentene. I en ny modell vil styret bli utpekt av den politiske ledelse i departementet. Etter all sannsynlighet vil styret ha et eksternt flertall. Dermed får vi den verst tenkelige kombinasjon av markedsstyring og sentralisering, ikke mer frihet og lokalt ansvar.

Norge er ikke det første land i verden som forsøker å bringe bedriftstankegang inn i høyere utdanning. Dette har vært forsøkt i flere europeiske land. Erfaringene er dårlige. I en rapport fra 2002, "Distributed Public Governance - agencies, authorities and other government bodies", konkluderer OECD med at organisatorisk fristilling ikke er en fruktbar fornyelsesstrategi for verken utdanningsinstitusjoner eller andre offentlige tjenester. Erfaringene fra de siste tjue årene viser at fristilling hindrer helhetstenkning og effektiv planlegging, skaper demokratisk underskudd og svekker det offentlige innsyn. Er det noen mening i at vi skal prøve en medisin som andre har blitt syke av?

Så sent som i 2002 fikk vi et nytt lovverk og rammeverk for universiteter og høgskoler som sikrer institusjonene all nødvendige frihet og fleksibilitet. Derfor oppfordrer vi Kristin Clemet til å legge Ryssdal-utvalgets forslag om "fristilling" av universiteter og høgskoler der det hører hjemme: I papirkurven. Ikke bare fordi det er en dårlig ide, men også fordi de ansatte ved landets universiteter og høgskoler har annet å tenke på. I disse dager er de fullt beskjeftiget med å få Kvalitetsreformen på skinner. Dette er den største reformen i høyere utdanning på flere tiår, og den vil kreve betydelig innsats i lang tid framover. Det siste de ansatte og studentene trenger nå er en ny reform, eller for den saks skyld flere debatter og høringsrunder, som tar oppmerksomheten vekk fra det som er kjernevirksomheten: Undervisning og forskning.