Regjeringen har skuffet. Stoltenberg-regjeringen har så langt ikke høstet mye applaus for sin innsats for forskning, universitet og høyskoler. Noe må skje med årets statsbudsjett, om ikke regjeringspartiene skal miste enda mer støtte i denne sektoren. Men hva?
Uklar retning på politikken. Det er en etablert sannhet at Norge trenger mer forskning og må fornye forskerstaben. Mange imøteså derfor Regjeringens melding om forskerrekruttering. Den ble avlyst. Regjeringen kan ellers vise til en viss økning i bevilgningene til prosjektbasert forskning, midler forskere kan søke om for en tidsavgrenset periode. Men rammebetingelsene til universitetene er blitt dårligere.
Eliteforskningen prioritert. Satsingen på å skape store forskningsprosjekter med sentre for fremragende forskning i fronten, har ført til mye god og viktig forskning. Denne spissingen er både nødvendig og riktig. Men den har dessverre måttet gå på bekostning av bredden og den forskning og kunnskapsformidling som kontinuerlig foregår ved universitetene. Undervisningen faller på dem som ikke er «frikjøpt» til større forskningsprosjekter.
Få år etter en omfattende studiereform, kvalitetsreformen, er det ingen på toppen som lenger snakker varmt om undervisning og studier ved universitetene. Kvalitet er nå kun lik toppforskning. De som har nedlagt enormt arbeid med studier og undervisning, opplever at dette ikke blir verdsatt, og mange institutter har måttet redusere, snarere enn øke lærerstaben de siste årene.
Midlertidige ansettelser. Ettersom forskningstildelingene er for kortere tidsperioder, hersker det kontinuerlig usikkerhet, også knyttet til de store prosjektene. Et stadig økende problem er derfor at nesten alle som skal utføre forskningen, blir ansatt på midlertidig basis, som stipendiater og post doc-forskere (post doc er en tidsavgrenset stilling som forutsetter doktorgrad). Det foreligger ingen plan for oppfølgingen av disse ut over ansettelsesperioden. Etter 3–4 års nitid arbeid med et
forskningsprosjekt er vedkommende overlatt helt til seg selv.
Trenger penger til ansettelser. Stipendiatstillingene er ofte underfinansierte gjennom bevilgningene fra Norges forskningsråd. I mangel av både penger og god personalpolitikk følger, med få unntak, heller ikke universitetene opp stipendiater og postdoktorer ut over et administrativt minimum, med ditto svak lønnsutvikling.
Tidvis virker det som om det viktigste personalpolitiske arbeidet overfor denne gruppen består i å hindre lengre ansettelsesforhold som kan gi rettigheter og stillingsvern. Lyses det endelig ut en fast stilling, tar det gjerne halvannet år å få tilsatt, om ikke stillingen i mellomtiden blir trukket tilbake.
Resultatet er at det i dag er en horde med entusiastiske og dyktige unge forskere, som blir mer og mer desillusjonert over dårlig lønnsutvikling, stort arbeidspress, perioder i arbeidsledighet og usikre fremtidsutsikter på den ene siden, og en skokk med overarbeidede faste vitenskapelig ansatte som ikke får tid nok til forskningen
på den andre.
Få planer for forskerrekruttering. Alle er enige i at vi trenger mange nye forskere i de nærmeste årene, og at det er viktig å rekruttere og beholde de beste. Men forbausende få har tenkt på hvordan. Regjeringen, forskningsrådet og universitetssektoren må gjøre det nå, og de må utmeisle en politikk som tar vare på forskningsrekrutter på en helt annen måte enn i dag.
Universitetene kan selvsagt ikke ansette alle, men hele sektoren bør tenke gjennom hva man gjør – og vil – når man investerer mye tid og penger i å utvikle evnerike unge mennesker til spesialister i ulike forskningsfelt. Et godt universitet bør være en trafikkmaskin på unge forskeres karrièrevei, ikke en blindvei eller parkeringsplass.
Bedre rammebetingelser. Det vi trenger nå, er følgelig ikke flere forskningspotter med underfinansierte stipendiatstillinger, men bedre rammebetingelser for universitetene og midler til faste vitenskapelige stillinger. Samtidig må vi raskt få på plass en helhetlig politikk for hvordan stipendiater, postdoktorer og andre midlertidige skal følges opp, mens de er ansatt for å gjennomføre et forskningsprosjekt, men også når det avsluttes.
Jon Iddeng er historiker med ti års fartstid som midlertidig ansatt ved Universitetet i Oslo. Han er for tiden ansatt i sekretariatet hos Forskerforbundets lokallag ved Universitetet i Oslo.