Kristin Clemet må lytte til utrederne og kunnskapsmiljøene også når det de sier går imot hennes egen ønsketenkning. 26. september holder Stortinget høring om rekrutteringsbehovet i høyere utdanning og forskning. Der bør politikerne lytte grundig. Forskningsministeren har nemlig hørt svært selektivt på de hun selv har bedt om å utrede spørsmålet.

Mens Clemet og hennes departement omfavner beskrivelsen NIFU gir av aldersavgang og mobilitet i akademia fremover, avfeies NIFUs anslag for hvor mange som trengs for å gjennomføre den vedtatte opptrappingsplanen for norsk forskning. Mens NIFU anslår vekstbehovet i forbindelse med denne planen til 2100 nye faste vitenskapelige stillinger innen 2007, mener departementet at 1000 er nok. Mer enn en halvering av NIFUs tall er en oppsiktsvekkende stor forskjell i anslagene fra utrederne og departementet.

Mens NIFU baserer sine beregninger på hvordan forskning foregår i Norge i dag, forteller UFD oss at ”dette ikke er regjeringens politikk”.
Jeg er redd mye av ”regjeringens politikk” er ren ønsketenkning. Ifølge festtalene skal både studenter og ansatte som ved et trylleslag både bli flinkere, mer fleksible og effektive fra september 2003. Problemet er at det ikke er nok å si Abrakadabra. Det er bare i departementet at noen tror at man kan gi studentene mer undervisning, forlenge semestrene, utdanne langt flere forskere raskere og samtidig levere bedre forskning uten at sektoren tilføres vesentlig mer ressurser og flere folk. Beskjeden fra UFD er at effektiviseringsgevinsten vil være så stor at det knapt trengs flere penger og knapt trengs flere faste vitenskapelige stillinger. Ingen som arbeider i sektoren tror på dette. Ikke fordi de ønsker å være vrange, men fordi de vet hvordan hverdagen er. For oss framstår Clemets teorier som ren ønsketenkning.

Vi støtter i hovedsak kvalitetsreformen fordi vi tror den vil føre til bedre forhold for studentene. Men vi vet samtidig at det vil ta tid før omstillingen er gjennomført og effektiviseringsgevinstene eventuelt åpenbarer seg. I mellomtiden er sektoren helt avhengig av ekstra ressurser for å klare løftet. Universitets- og Høyskolerådet har beregnet prisen til 800 millioner kroner årlig bare for å dekke undervisningsreformen. Da er opptrappingen til OECD-nivå holdt utenfor.
Vi vet også at den viktigste innsatsfaktoren i forskning og undervisning er mennesker. Skal de beste hodene finne det attraktivt å gå inn i høyere utdanning og forskning, må de både sikres gode lønnsforhold og stabile arbeidsforhold. Det betyr blant annet utsikter til fast jobb før de blir 42 – som er dagens gjennomsnittalder for fast, vitenskapelig ansettelse. Det må også være mange nok av dem til at de kan realisere de høye kravene som blir stilt til dem, både fra politisk hold og fra dem selv.

Vi er gjerne med og drar lasset for å heve kvaliteten på norsk høyere utdanning og forskning, men vi kan ikke gjøre det uten politikere som både lytter og tar ansvaret for å skaffe flere kloke hoder til akademia.