Basert på intervju med sosiologen direktør Svein Møthe, Høgskolen i Buskerud, har FORSKERFORUM 10/2001 en meget åpenhjertig artikkel, Akademisk hamburgerkapitalismepå norsk, om dagens dystre virkelighet ved vitenskapelige institusjoner i Norge. Fra mitt naturvitenskapelige ståsted kan jeg uten videre skrive under på alle de konklusjonene Svein Møthe, etter dybdeintervju med norske forskere, har kommet frem til. Og for alle dem som fremdeles ønsker at universitetet skal fremstå som arnestedet for den frie tanke, der studentene først og fremst skal lære hvordan de skal tenke, og ikke bli indoktrinert i hva de skal tenke, fremstår artikkelens ingress, om at Skilnaden på å produsere hamburgarar og å forske og utdanne unge menneske er mindre enn vi likar å tru, som en plagsom sannhet. Artikkelen tar spesielt for seg konsekvensene av den homogenisering og ensretting som de nyliberalistiske styringsideene utsetter vitenskapen for i vår tid (såkalt macdonaldisering). Den nye ’leder’-kulturen er uten tvil en ulykke for vitenskapen. For parolen er dessverre blitt: samlebåndproduksjon er inn – nytenkning er ut!

En merkelig utvikling
Det synes udiskutabelt at den forretningspregete masseforskningen hadde sitt opphav i Nord-Amerika, antagelig en gang på 1970-tallet. Etter samtaler med amerikanske kolleger virker det som om utgangspunktet var knyttet til et fåtall maktglade og fremfor alt misunnelige forskere, som på ulike vis hadde fått tilgang til rikelig med forskningsmidler og dermed hadde muligheten til å hovere over sine omgivelser. Fra sin nye ’overlegne’ posisjon hevdet nå de nyrike at det var forskerne selv som burde skaffe seg de nødvendige forskningsmidler, en ide som snart grep om seg ved mange universiteter. I den produksjons-og markedsfilosofien som etter hvert festet grepet ble penger et alpha og omega i det heseblesende statusjaget.
I det nye styringssystemet er det tradisjonelle synet på forskeren som uavhengig, kritisk og kreativ tenker (selve grunnlaget for vitenskapens utvikling gjennom tidene) på mange måter falt bort. I stedet er det kommet krav om at forskeren må tilpasse seg ’den nye tid’, der standardisering, kvantifisering, kontroll og overvåking, samt masseproduksjon og annen reproduktiv og summarisk virksomhet i vesentlig grad definerer situasjonen. Kommersialiseringen av akademia skapte også behov for et større antall byråkrater, og de nye tider har etter hvert ført til sterke inngrep i de hevdvunne akademiske standarder som er blitt erstattet med oppsummering av alt og ingenting. Den sterke fokusering på uvesentligheter er blitt spesielt godt synlig i søknadskjemaene ved våre lokale lønnsoppgjør. Naturvitenskapen i særdeleshet er blitt smittet med the-bigger-the-better syndromet der deltakelse i et av de ’store’ og selvsagt dyre programmene gir forskerne kunstig oppblåst pondus. Nye moteord som evaluering og kvalitetskontroll blir ofte ikke annet enn mål for graden av innordning til den rådende tvangskulturen.
Begrepet kvalitetskontroll er først og fremst beregnet for fremstilling av materielle produkter, som for eksempel hamburgere, for å kontrollere at oppskriften er fulgt og at produktet holder hva det lover. Men en slik status quo regulering blir selvsagt en alvorlig hemsko og en direkte meningsløshet når den anvendes på vitenskapelig virksomhet der det først og fremst dreier seg om å tenke nytt. Det er ingen hemmelighet at nye oppdagelser og ny vitenskapelig innsikt lett blir en trussel mot vanetenkning og hegemoniet til etablerte forskersamfunn. Forutinntatthet og misunnelse leder dermed til intense motangrep der de listigste knep kan bli tatt i bruk. Vår berømte landsmann Helge Ingstad fortalte ofte om de massive og nedrige personangrep han og hans kone ble utsatt for internasjonalt etter at de hadde oppdaget Vikingbosetningen på Newfoundland. ”Det var en fæl tid”, sa han. Når det gjelder forholdene her i landet så har vi jo tradisjon for å protestere mot alt nytt så lenge det er mulig, før vi omsider kommer etter selv, men da som selvutnevnte verdensmestre.

Endring av verdimål
Med innføring av bedrifts- og produksjonsfilosofien i akademia har forskersamfunnet motvillig måtte akseptere at bevilgningenes størrelse er blitt det mest iøynefallende verdimål. Nye ideer er ikke lenger så viktig. I 1980-årene var jeg sterkt involvert i internasjonale faglige organisasjoner, og i denne sammenheng foretok jeg hyppige reiser til USA og Canada. Det var ikke vanskelig å registrere hvordan forretningskulturen og management-filosofien forplantet seg over Atlanterhavet og raskt krøp på land langs de vesteuropeiske kyster. Under et opphold ved et kanadisk universitet i siste halvdel av 80-tallet kom det en dag en nokså oppbrakt kollega inn på mitt kontor for å vise meg siste nummer av universitetsavisen. Det gjaldt en helsides artikkel om en lokal forsker som var blitt tildelt forskningsmidler i multimillion klassen (i dollar!). “Er ikke dette en utrolig situasjon”, sa min kollega, etter at jeg hadde fått skumlest artikkelen, “her bruker man hele første side til en slags forherligelse av pengesekkens størrelse, den reneste dans rundt gullkalven, uten nevneverdig fokusering på hva alle disse midlene skal brukes til”. Det at en stor del av bevilgningen gjaldt felleskanadisk instrumentering ble nærmest oversett i artikkelen, og dertil visste vi så altfor godt at den forskeren som her var blitt heist til himmels var av det helt konvensjonelle slaget som ikke akkurat hadde fått fokus på grunn av vitenskapelige meritter.
Vi har for lengst fått de lange listers tidsalder i akademia, ledsaget av kunstig oppblåste CV-er. For å få mange nok ’meritter’ på sin liste må man fremfor alt ha evnen til å bevege seg raskt og ha mange baller i luften, være flink til å sno seg, samt holde seg borte fra all skapende virksomhet som kan forstyrre den skjøre ’likevekten’ kolleger i mellom for slikt vekker jo Gudenes misunnelse. De fremste kriteriene for individuell verdsetting følger nå målestokkene for suksessrike bedrifter, stor produksjon og stor ’markedsverdi’ (i samtiden ofte målt etter størrelsen på det rullerende budsjett). Nytenkning er på mange vis ute av bildet for masseforskningen blir lett forstyrret av den slags. I et egalitært samfunn som vårt sørger dessuten likhetsmakeriets selvjustis for at alt går riktig for seg. På et møte i en plankomite ved UiB på midten av 80-tallet husker jeg følgende friske kommentar fra en av medlemmene; ”dersom du i år publiserer dobbelt så mange artikler som det du gjorde i fjor så er du i administrasjonens øyne blitt dobbelt så god”! Her i landet er det for lengst blitt slik at en nærmest kan bli verdensmester på verv og få en form for gradert geni-status alt etter størrelsen på det disponible budsjett.
De nye krav til ’produktivitet’, og andre forskningspolitiske tvangstrøyer, har ført til massepublisering av uvesentligheter, slik at de relativt få arbeidene av betydning lett drukner i en endeløs rapportering av reproduktiv forskning, kun modernisert med siste nytt på teknologifronten. Utradisjonelle ideer i ytterkanten av kjente forestillinger har alltid vært det som har brakt vitenskapen fremover, men den slags fører erfaringsmessig kun til bråk så den som higer etter systemets anerkjennelse vil vite å holde seg langt unna slik virksomhet. Dette knebler selvsagt kreativiteten!

Om forskeres reaksjoner
Svein Møthe sier han var overrasket over den store frustrasjonen han møtte hos de forskerne han intervjuet og hvor kritisk situasjonen egentlig var ved norske akademiske læresteder. Og fra min egen erfaring kan jeg legge til at selv på tomannhånd har mange kolleger en slags patologisk redsel for å snakke åpent om situasjon. Ikke sjelden er en krampaktig, nervøs og lavmælt latter den eneste reaksjonen man får. Det er åpenbart at det enkle behov for å overleve i et system som etter hvert har fått nokså autoritær og overvåkende karakter er i ferd med å undertrykke både tanke- og ytringsfrihet. Dette er imidlertid ikke et særnorsk fenomen, for de samme problemene er påtakelige også i andre land der akademia, styrt av en politisk-administrative ledelse som synes mer interessert i store omsetningstall enn i det å drive vitenskap, har vært gjennom den samme omlegging til masseforskning. Jeg mottok nettopp en email fra en meget frustrert ung geolog ved et amerikansk universitet. Han skriver blant annet:
“Very little creativity can be expected from scientists living in an atmosphere where you cannot ‘waste’ time on thinking about the science you are doing, but must rather spend time thinking where to get the next grant money from. In the research grant game, and thereby the papers game, you can’t displease your colleagues”. Kjenner vi igjen situasjonen på norsk?

Hva med fremtiden?
Innovasjonskraften i norsk vitenskap har aldri vært imponerende, og de få gjennom-bruddene som har skjedd i norsk naturvitenskap dreide seg alltid om enkeltforskere som med ukuelig kampvilje vant over den kompakte majoritet. Den suksessfulle vitenskap er nesten utelukkende et ensomt individualistisk prosjekt preget av mot, en god porsjon selvtillit og evnen til uavhengig konsentrasjon. Slik har det alltid vært og slik vil det nødvendigvis alltid bli! På denne bakgrunn er masseforskningen, som blir tilgodesett med praktisk talt alt av tilgjengelige forskningsmidler, en av samtidens merkverdige påfunn. Er det virkelig noen som fremdeles går rundt og tror at de berømte strategiske programmene vil føre til stort annet enn ytterligere opphopning av data noe vi på flere områder har rikelig av allerede? Det er ikke først og fremst mangelen på midler som er det største problemet i norsk forskning, men mangelen på kompromissløse forskere med originale ideer! Men i en tid der forskernes ’verdi’ i første rekke blir målt etter deres suksess i ’pengemarkedet’, vil kreativiteten selvsagt lett bli en salderingspost.
Forskningsrådet og andre har lenge beklaget seg over mangelen på kreativitet i norsk forskning. Det er neppe mangelen på intellektuelle og potensielt kreative personer det står på, men vi har et påtrengende behov for å få dempet Jantelovens klamme hånd slik at en kreativitetskultur kan bli utviklet. I en kommentar til den begredelige situasjonen sier Finn Lied (F.pol. 1/2001) bl.a. at det norske forskningssystemet lider av systemfeil - fra topp til bunn - og at universitetene er ”blitt store institusjoner for små ting, til dels til konsulentbyråer med offentlig grunnfinansiering”. Det var derfor med stor interesse jeg leste klipp fra Arild Underdal’s programerklæring til rektorvalget ved UiO sist høst. I følge Uniforum gikk Underdal til valg med ønske om at universitetet skulle være ”et intellektuelt fristed i den forstand at det anerkjenner nysgjerrighet som en mektig og legitim drivkraft for forskning og studier” og ”et faglig kraftsentrum i den forstand at det bidrar med ny viten som utvikler fagene selv og gir impulser til annen virksomhet”. En slik uttalelse kommer sannelig i grevens tid, for nå dreier det seg om å forsvare selve grunnlaget for universitetets eksistens. Først når det store flertallet norske forskere føler seg moden til å gå ut med åpen støtte til en slik kvalitetserklæring, samt sabotere rekken av dagens misforståtte og absurde verdimål, kan vi ta et endelig farvel med den ødeleggende macdonaldiseringen.